Minimumsdemokratene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Demokrati: «Markedsøkonomiens moralske begrunnelse er at den forutsetter frie valg og fravær av tvang». I siste nummer av Samtiden forsvarer Civita-leder Kristin Clemet markedsliberalismen. Tittelen er ganske enkelt «Forsvar for det frie marked». Høyresidens ideologer er ikke lenger på offensiven. Finanskrisen endrer det politiske klimaet. Ikke bare banker går over ende i våre dager, nyliberalismen er i ferd med å gå ideologisk konkurs.

Den økonomiske krisen skyldes en demokratikrise. Demokratikrisen er skapt av høyresidens internasjonale offensiv for å frigjøre kapitalister, banker og næringsliv fra politisk styring. Resultatet har ikke bare vært mer makt til markedet, og mindre til det politiske demokratiet. Viktigere enn noen annen lærdom vi kan trekke av finanskrisen er denne: Altfor mye makt er blitt samlet på altfor få hender.

Den utgaven av markedsøkonomien som har fått utfolde seg de siste tiåra, baserer seg slett ikke på «fravær av tvang». Den forutsetter tvert imot en sterk grad av tvang, gjennom at de som eier mye kapital i større grad enn før kan pådytte resten av samfunnet sin vilje. Den forutsetter også at færre mennesker har frie valg, fordi markedsliberalismen har styrket arbeidsgivernes styringsrett på arbeidsplassene og svekket de folkevalgtes makt over næringslivet.

Det er denne maktforskyvningen vi ser resultatet av når forholdet mellom amerikanske direktører og arbeideres lønn forandret seg fra 30 til én i 1970, og ved årtusenskiftet var blitt 500 til én. At markedsliberalismen har skapt en alvorlig svekkelse av demokratiet, beskrives også i den norske maktutredningen. Forskerne skriver i sin oppsummering:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Den mest sentrale endringen av maktforhold i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre (…) er i tilbakegang. Stemmeseddelens politiske kjøpekraft er redusert». Og dessuten: «Resultatet av mer marked er ikke spredning av makt, men sterkere innslag av oligopoler: Tre-fire store foretak eller kjeder dominerer i flere og flere bransjer. Selv om markedskonkurransen har økt, har makten over næringsutviklingen blitt konsentrert».

Dette er ikke et tilfeldig resultat av høyrekreftenes politiske innflytelse. Spørsmålet om demokratiets rekkevidde har vært selve kjernen i konflikten mellom høyre og venstre i to hundre år. Fra å være mot det har høyresiden utviklet seg til å bli forkjempere for minimumsvarianter. Vern om mindretallsprivilegier står sentralt i konservatismens historie, for eksempel slik vi møter den i Torbjørn Røe Isaksens bok fra i fjor, «Høyre om».

Ifølge Røe Isaksen er kjernen i demokratiet «hvor sterke mindretallsgarantier samfunnet har». Det er ikke vanskelig å være enig i at intet demokrati kan finnes uten respekt for individers grunnleggende rettigheter til å organisere seg fritt, si og mene det de vil, og ha privatlivet i fred. Men de konservatives insistering på mindretallsgarantier, har til syvende og sist handlet om noe annet: forsvaret for den private eiendomsretten.

Frihet for det privilegerte mindretall er den egentlige ideen som binder fortidas og nåtidens høyreside sammen.

Konservatismen har i tur og orden søkt å bevare kongers, adels og borgerskaps makt mot nye sosiale gruppers forsøk på å få del i samfunnsmakten. Isaksen siterer i boka Alexis de Toqueville, som pekte på «farene som lurte i friheten, særlig når den ble kombinert med kollektivisme og egalitære politiske idealer». Men hvorfor var 1800-tallets høyreside så ambivalente til demokrati og frihet?

Det var ikke filosofiske prinsipper, de fryktet de høyst konkrete farene for å miste makten og rikdommen sin. Det moderne Høyre deler skepsisen til for mye flertallsmakt. I tråd med dette gjentas til stadighet slagordet «Grenser for politikk» i Høyres retorikk.

Kjernen i demokratiet er alles rett til å være med på å forme betingelsene for egne liv. Det politiske demokratiet er på sitt beste når det gir folkeflertallet muligheter til å fordele ressurser og styre prioriteringer i tråd med sine interesser. Det er det som er flertallsstyre, og det er det som er poenget med demokrati – ikke at Øystein Stray Spetalen skal ha rett til å forvalte millioner uten innblanding fra resten av samfunnet.

Demokratiets kraft og rekkevidde trues nå både av høyrekreftenes ønske om å begrense det, og av en byråkratisering og profesjonalisering som fjerner det politiske livet fra folks hverdag. En revitalisering av demokratiet kan derfor ikke bare handle om å utvide eller styrke eksisterende, representative ordninger og institusjoner, men om radikal fornying, om hva vi velger å kalle demokratiseringen av demokratiet. Markedsliberalismens buklanding gir nye muligheter for venstresiden. De er bare verdt noe hvis venstrekreftene tør å stille grunnleggende spørsmål. Vi må finne tilbake til rollen som pådrivere for utviding og fordypning av demokratiet. Den økonomiske krisen må derfor ikke bare føre til en debatt om hvordan vi kan regulere finanssektoren bedre. Den viser i virkeligheten at vi trenger en ny samfunnsdebatt om hvordan vi kan skape mer demokrati i arbeids- og næringslivet, i politikken og i offentlig sektor. I boka «Deltakerne – en reise i demokratiets framtid», som lanseres i dag, besøker vi mennesker rundt om i Norge og verden som allerede bidrar til dette. Det er for eksempel arbeidstakere som styrer arbeidsplassene sine selv, byer hvor politikerne har invitert innbyggerne sine med på de viktigste beslutningene og deler av offentlig sektor som har erstattet markedsstyring med fornuften og erfaringen til vanlige ansatte og brukere. Alle viser de at det finnes alternativer til minimumsdemokratenes samfunn, hvor så få kan lage krise for så mange.