Minister i manesjen

Lars Sponheim er også elefantenes landbruksminister. Kanskje han bør begrense sitt virkefelt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VED EN TILFELDIGHET er elefanthold blitt et aktuelt tema i norsk kulturliv. Samtidig som Cirkus Merano inntar hovedstaden med verdens største dresserte elefant, kan vi lese i regjeringens dyrevernsmelding at man ønsker et forbud mot sirkuselefanter i Norge. Som om ikke det var nok, utgir forfatteren Niels Fredrik Dahl romanen «På vei til en venn», der en elefant er et bærende symbol.

- Det er ikke til å unngå at jeg av og til synes synd på dyrene, sier Niels Fredrik Dahl i et intervju med Dagbladet. - Spesielt elefanten. Den appellerer til meg - det store og sårbare på en gang.

DYREVERNSMELDINGEN inneholder omstridte tiltak for ulvevern, sauehold og såkalt løsdrift av fe og svin. Dessuten vil den altså forby elefanter på sirkus fordi de «utsettes for lange transporter». Dermed vil Merano-direktør Knut Dahl nedlegge sirkuset sitt - etter 26 års drift. Han hevder at han har fått skryt for «ypperlig dyrehold fra norske veterinærer og andre fagpersoner». Nå har han fått nok av byråkrati og regelverk.

For dikteren Niels Fredrik Dahl - og for mange av oss andre - er elefanten en del av sirkusets system av bilder på livet, fra det gapskrattende via den elegante perfeksjon til det vemodige. Elefanten er til stede for å overvelde. Den fyller teltet som en skikkelse fra urtida. Ruvende og som i sakte film beveger den seg rundt dyretemmeren og gjør sine innlærte kunster. Dagens unger stirrer mot manesjen med måpende ansikter. Et sus av beundring og respekt strømmer fra benkeradene. Barna glemmer å spise popkorn. Bare noen meter unna ser de et av naturens underverker i aksjon. De vet ennå ikke at de også ser et speil av sine egne sjeledyp, det dikteren Dahl kaller det «store og sårbare».

SLIKE VURDERINGER LIGGER selvsagt ikke til grunn for dyrevernsmeldingen. Den er praktisk innrettet. Lars Sponheim er også dyrenes landbruksminister, og lidende dyr har sterke talsmenn og -kvinner. De kjemper utrettelig for alt fra hjemløse katter til pelsdyr i bur, fra medisinske eksperimenter til tettpakkede fellesslakterier.

For et landbruksdepartement skulle man tro det var viktigere ting å rette søkelyset mot enn de tre elefantene (av til sammen 294 sirkuselefanter i Europa) som blir fraktet fra bygd til bygd i Norge og som er med på å opprettholde en dyp tradisjon av levende underholdningskultur. Våre daglige måltider inntas mot en bakgrunn av samlebåndsproduksjon av kjøtt. Vi skal være glade for at våre kyllingmåltider ikke blir ledsaget av filmopptak fra fjærfefabrikker. Og når det gjelder transport av tunge dyr: Hvilken sjåfør har ikke blitt liggende etter en av de mange hundre hestetransportørene som krysser landet, på jakt etter en travbane der de kan la hestene sine løpe om kapp for å tilfredsstille nordmenns krav til gambling?

«DET ER EN KOLOSSAL misforståelse å tro at sirkusdyr har det vondt. I virkeligheten gleder dyrene seg ofte like meget til forestillingene som de yngste blant publikum,» skriver den avdøde norske sirkuspioneren Arnardo i boka «Sirkusliv» (1962). Han forklarer at dyrenes behov for lek, atspredelse og underholdning er en viktig del av omsorgen, og at særlig elefanten trenger betydelig stell, blant annet en omfattende manikyre, for å kunne fungere. Dessuten at den utviser en «rørende lojalitet overfor sine voktere».

Som vitne er ikke Arnardo nøytral. Men til en viss grad får han støtte av tidligere rapporter utarbeidet for Landbruksdepartementet. En uttalelse fra Rådet for dyreetikk fra 1997 konkluderer med at transport utgjør «en mindre stressbelastning for sirkusdyr», at dyrene «blir vant med å reise» og at de oppfatter transportvogna som «et kjent og trygt sted i ellers skiftende omgivelser». Rapporten anbefaler kontroll snarere enn forbud.

Det høres fornuftig ut. Folket vil ha både broiler og sirkus. Kanskje er det siste betydelig sunnere enn det første, både for dyr og mennesker.