VED EN TILFELDIGHET er elefanthold blitt et aktuelt tema i norsk kulturliv. Samtidig som Cirkus Merano inntar hovedstaden med verdens største dresserte elefant, kan vi lese i regjeringens dyrevernsmelding at man ønsker et forbud mot sirkuselefanter i Norge. Som om ikke det var nok, utgir forfatteren Niels Fredrik Dahl romanen «På vei til en venn», der en elefant er et bærende symbol.

- Det er ikke til å unngå at jeg av og til synes synd på dyrene, sier Niels Fredrik Dahl i et intervju med Dagbladet. - Spesielt elefanten. Den appellerer til meg - det store og sårbare på en gang.

DYREVERNSMELDINGEN inneholder omstridte tiltak for ulvevern, sauehold og såkalt løsdrift av fe og svin. Dessuten vil den altså forby elefanter på sirkus fordi de «utsettes for lange transporter». Dermed vil Merano-direktør Knut Dahl nedlegge sirkuset sitt - etter 26 års drift. Han hevder at han har fått skryt for «ypperlig dyrehold fra norske veterinærer og andre fagpersoner». Nå har han fått nok av byråkrati og regelverk.

For dikteren Niels Fredrik Dahl - og for mange av oss andre - er elefanten en del av sirkusets system av bilder på livet, fra det gapskrattende via den elegante perfeksjon til det vemodige. Elefanten er til stede for å overvelde. Den fyller teltet som en skikkelse fra urtida. Ruvende og som i sakte film beveger den seg rundt dyretemmeren og gjør sine innlærte kunster. Dagens unger stirrer mot manesjen med måpende ansikter. Et sus av beundring og respekt strømmer fra benkeradene. Barna glemmer å spise popkorn. Bare noen meter unna ser de et av naturens underverker i aksjon. De vet ennå ikke at de også ser et speil av sine egne sjeledyp, det dikteren Dahl kaller det «store og sårbare».