Minister i nord

Nå får vi se hvordan det går når statsministeren reiser til Moskva på bilateralt besøk i juni.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Polarinstituttets Olav Orheim gledet seg over at nordområdene som han har brukt et helt liv på, omsider er gått fra å være distriktspolitikk til å bli et nasjonalt anliggende. Den gleden ga Orheim uttrykk for da han i går satt i åpen høring med Stortingets utenrikskomité under Thorbjørn Jaglands klubbe. Komiteen er i gang med sin forserte behandling av regjeringens melding om nordområdene som omsider ble avgitt forleden. Hvor komfortabel Orheim, som ledet utredningen «Mot Nord», var med å ha Rasmus Hansson fra World Wildlife Fund på sin høyre side og Bellonas Frederic Hauge på sin venstre, vet jeg ikke, men det var selskapet han var innkalt sammen med i høringens første time.

Komiteen spurte i vei, og Hauge svarte som han bruker å gjøre med at bevilgningene til hans organisasjon er utilstrekkelige.

Den høye profilen på komiteens arbeid med stortingsmeldingen skyldes ikke Hauge, men Orheims konstatering av at nordområdene som var en slagmark i den kalde krigen, og et spørsmål om bosettingen langs kysten, er blitt til et skattkammer med evigvarende, levende ressurser og en femdel av hele verdens energireserver i grunnen. Ut fra nasjonal egeninteresse og framtidig såkalt inntjeningspotensial, er hvordan vi som nasjon steller oss i nordområdene, noe av det aller viktigste landets politiske ledelse kan drive med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen Bondevik har i stortingsmelding nr. 30 om «Muligheter og utfordringer i nord» foreslått som ett tiltak å utnevne en egen statssekretær med spesielt ansvar for denne politikken. En av de virkelige veteranene som har voktet over nordområdene både under og etter den kalde krigen, er Willy Østreng. Nå representerer han det nyetablerte forskningsselskapet Ocean Futures og var innkalt i andre avdeling av høringen i Stortinget. Østreng mente at det ikke holder med en statssekretær. Han ville ha en minister uten portefølje for områdene i nord, og foreslo først at ministeren skulle knyttes til Statsministerens kontor. Like etter sa han at denne nordområdeministeren like gjerne kunne sokne til Utenriksdepartementet, der for øvrig bistandsministeren fra før har fått sin egen teig. Modellen hentet han fra Jens Evensens havrettssekretariat. Som Østreng hadde omfattende nærkontakt med i sin tid.

En som vanlig formuleringsforsiktig Sverre Lodgaard fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt sa seg uenig med Østreng og føyde til for hyggens skyld, at «det er ikke så ofte det skjer». Lodgaard spurte om ikke det ville være mer naturlig om det var utenriksministeren selv som drev med dette politiske området.

Det har han selvsagt rett i. Nå vil helt sikkert utenriksminister Jan Petersen hevde at det er han som har ansvaret selv om en spesiell statssekretær driver med nordområdene på heltid. Det samme vil statsministeren, for hittil har ingen av statsrådene i hans regjeringer gjort noen feil det er verd å feste seg ved. Men for oss som betrakter dette fra sidelinjen, har det ikke vært mulig å finne noe som tyder på at utenriksministeren, eller statsministeren selv for den saks skyld, har drevet aktivt med dette politiske området. Reaktivt ja, men det er foreløpig alt.

Nå får vi se hvordan det går når statsministeren reiser til Moskva på bilateralt besøk i juni. Foran det besøket har norsk politikk i nordområdene, og spesielt forholdet til Russland, fått fornyet interesse. Det er bra.

I Oljedepartementet jobber statsråd Thorhild Widvey med å friste folk på høyest mulig nivå fra USA og Russland til Kirkenes i juni for å drøfte nordområdene i energiperspektiv. EU kommer i hvert fall til hennes «arktiske toppmøte»..

I Stortingsmeldingen skriver regjeringen at den skal innlede dialoger med sentrale land i Europa og Nord-Amerika i tillegg til Russland om nordområdene. På høringen i går ble det uttrykt undring over at vi ikke for lengst var i gang med slike dialoger med våre viktigste allierte om disse spørsmålene som altså er blant de viktigste for nasjonen. Men også tvil om hvor effektive slike dialoger er når det gjelder å sikre støtte i spørsmål og standpunkter der utfallet tjener norske interesser.