Minister uten post

De fleste hadde aldri hørt om samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll. Ikke før han nektet å flytte postkassa si.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om jeg er en agurk?

Samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll sitter i en minimalistisk designerstol på sitt eget, og dette kan falle ut begge veier, meget ryddige kontor. Statsråden har brettet opp skjorteermene og ser ut til å kveles av det romjulsrøde slipset.

- Ja, jeg må si jeg har lurt på akkurat det. Men jeg har jo bare forholdt meg til et brev jeg fikk fra Posten 6. juli. Der sto det at jeg måtte flytte postkassa mi hjemme på Stokmarknes til et samlestativ 20 meter unna huset. Det ville jeg ikke.

DET VAR I DE DAGER NORGE

ble kåret til verdens nest beste land å bo i. Engangsgrillene glødet fra Lindesnes til Nordkapp. Hele landet var et selvtilfreds sommerferiesmil.

Men se. Høyt i nord, på oversiden av Polarsirkelen, på Stokmarknes, satt en ferierende samferdselsminister i et enkelt, brunbeiset hus og så TV2-nyhetene. Med ett flimret bilder av hans egen eiendom over skjermen. Ministeren så detaljerte bilder av boligen sin. Han så blomsterpottene, søppelkassa, bilen. Og et nærbilde av postkassa. En helt vanlig, grønn metallboks. Med lokk.

- Jeg fikk sjokk.

Fjærvoll er trygt tilbake i Samferdselsdepartementet. Denne bevoktede borgen i enden av Akersgata, hvor ingen slipper inn uten strenge blikk fra kortklipte menn med svulmende bicepser og svart-hvite, autoritære uniformer.

- TV2 hadde tatt seg inn på eiendommen min uten tillatelse. Opptakene de gjorde var meget detaljerte. Jeg har store stuevinduer, så de filmet inn også. Dette mislikte jeg på det sterkeste.

Derfor skrev samferdselsministeren en pressemeldig på en skrivemaskin fra slutten av syttitallet. Og for å klargjøre en gang for alle hvorfor han, postministeren, ikke ønsket å flytte sin egen postkasse til et samlestativ, slik som alle andre nordmenn tvinges til å gjøre, skrev han litt i pressemeldingen om avdøde Anne Orderud Paust og krigen i Kosovo i forhold til sin egen sikkerhet.

Det skulle han ikke ha gjort.

- FOR Å VÆRE RIMELIG KONKRET:

Ferien hittil har vært en lidelse. Dagene har vært preget av, i gåseøyne, telefonterror fra enkeltpersoner og media. Jeg hadde egentlig tenkt å kose meg hjemme, drive gressklipping og vedlikehold og sånn. Pluss noe jeg ikke vil definere nærmere.

- Hva da?

- Nei, det vil jeg ikke si. For det vil sikkert bare skape uforholdsmessig stor interesse. Jeg har nok med de bilene som allerede nå kjører sakte forbi huset mitt.

- «Drive-by-shooting»?

- Nei, mer nysgjerrighet for hvor postkassa mi er. Og søppelkassa.

- Har du flyttet den også?

- Ja, det har jeg. Og det skaper jo trafikkork.

- Fordi folk er nysgjerrige?

- Ja. Jeg har, for å si det sånn, fått økt forståelse for dem som sitter i bur og som blir studert utenifra.

Statsrådens bakoversveis glinser i sollyset. Han trommer på bordet med store fingrer. Og ler høyt og plutselig, slik Boris Jeltsin av og til ler. Man kan nesten si at Fjærvoll likner på Boris Jeltsin. Både på den ene og den andre måten.

- Men det som folk lurer på, er hva du egentlig er redd for. Har noen truet deg?

- Det som ligger i bunn av spørsmålet ditt, vil jeg ikke svare på. Jeg har sagt til media, gang på gang, at svarer jeg ja, så vil jeg glede noen. Svarer jeg nei, vil jeg glede andre. Derfor sier jeg at jeg har ingen kommentar til det. Men...

Fjærvoll lener seg tilbake i stolen med en svovelpredikants selvsikkerhet:

- ...det som jeg kan si når vi sitter her i dag, er at jeg vet og føler og skjønner at ting som har skjedd i løpet av det siste året, påvirker vurderingene mine når det gjelder trygghet og sikkerhet. Noen har det moro med å nevne bomber. Men jeg har aldri nevnt bomber. Sikkerhetstrusler kan også være det å bli fulgt, observert og registrert.

- Er du paranoid?

- Tvert imot.

- Er du redd for noe, da? Nervøs, kanskje?

- Nei, jeg fikk hjerteinfarkt da jeg var 31 år. Da tenkte jeg at hvis jeg fikk leve til jeg ble 40, så hadde jeg levd et rikt liv. Nå er jeg 52. Ikke 58, som Dagbladet til stadighet skriver. Men 52. Og jeg er ikke redd for noe som helst.

DAG JOSTEIN FJÆRVOLL VOKSTE

opp i et konservativt, kristent hjem på Stokmarknes, bygda som også har fostret Banana Airlines og Guro Fjellanger. Han gikk gymnas og lærerskole i Oslo, var en kløpper til å hekle og strikke, og ble kastet ut av militæret etter fire uker på grunn av helseproblemer. Ikke annet å vente enn at han seinere i livet ble utnevnt til forsvarsminister.

Det hele startet da han i 1975 sa ja til å sette navnet sitt på kommunevalglista til KrF i Hadsel kommune. Fordi det var flaut å si nei tre ganger på rad.

- Plutselig satt jeg som medlem av kommunestyret. Og som formann i barnevernsnemnda. Du vet, det var andre tider den gangen. I dag er det jo fagfolk som styrer med slikt.

Nå mister Graff penselen i gulvet. Den tidligere formannen i barnevernsnemnda tygger på brillene sine og studerer Graff nøye mens sistnevnte leter etter instrumentet sitt. Det går ett sekund. To sekunder. Tre sekunder. Så sier Fjærvoll:

- Penselen ligger midt under stolen din.

Og fortsetter, som om ingenting har skjedd:

- Jeg ble ordfører da jeg var 31.

FRA ORDFØRERSTOLEN VAR VEIEN

overraskende kort til Stortinget. I to perioder, fra 1985 til 1993, var Fjærvoll fullstendig anonym i komiteer som er så kjedelige at det ikke er noen vits i å skrive hva de heter. Så havnet han i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og ble litt kjent for å stille mer eller mindre relevante spørsmål under Lund-kommisjonens høringer i 1995.

Men det var ikke før i 1997 at det begynte å skje noe spennende i hans politiske karriere.

- Jeg hadde bestemt meg for å gi meg. Men så gjorde KrF det veldig bra i stortingsvalget. Jeg var i Kairo og fikk resultatet oversendt på teleks til ambassaden. Noen dager etterpå var jeg i New York. Jeg husker det veldig godt. Jeg var i Brooklyn på dagtid og...

- Hva gjorde du i Brooklyn?

- Jo, det var en sånn stor norsk-amerikansk markering der borte. Jeg husker det veldig godt. Jeg møtte til og med hun, ja, hun i det programmet vet du, «Husker du», var det ikke det programmet het? Hun var i hvert fall gift med han, å, hva heter han da?

- Bakke, sier Graff.

- Bakke, ja. Hallvard Bakke. Gunvor Hals, det er hun jeg tenker på. Det var hun jeg møtte.

- Og så?

- Ja, og så, ut på kvelden, da jeg var tilbake på hotellrommet, ringte Kjell Magne Bondevik og spurte om han kunne få lov til å bruke meg i kabalen. Selv om jeg ikke kan kortspill, så visste jeg godt hva han mente. Så jeg svarte at han kunne bruke meg.

Fjærvoll er ivrig nå. Bjørnenevene foldes til bønn foran ansiktet.

- To dager seinere ringte Bondevik igjen. Og spurte om jeg kunne ta Forsvarsdepartementet.

FORSVARSMINISTER FJÆRVOLLS FØRSTE

innlegg i Stortinget handlet om divisjonsmusikken i Harstad. Seinere ble han kjent for å gråte da han overvar hjemreisen til de siste norske FN-soldatene i Libanon.

- Nå var nok noen av disse tårene snørr. Jeg var nemlig forkjølet. Men enkelte tårer kom det jo.

- Kan en forsvarsminister gråte?

- Det er et interessant spørsmål. Jeg mener at svaret er ja.

- Men hvordan føltes det å overlate krigen i Kosovo til en kvinne?

- Det er alltid slik at alt har sin tid.

Fjærvolls tid i Forsvarsdepartementet var over før han visste ordet av det. Men han ville egentlig ikke gå av. Derfor sa han mye rart. Som alle journalistene misforsto. Ifølge Fjærvoll.

- Dere kan kalle meg en tåkefyrste. Og jeg svarer ja, jeg er en tåkefyrste. For noen ganger er det nødvendig å drive bevisst tåkefyrsteprat.

Fjærvoll fikk Samferdselsdepartementet isteden.

- Jeg er nok den samferdselsministeren i Norge som har kjørt lengst. I 1997 kjørte jeg for eksempel tre ganger tur-retur Oslo- Stokmarknes. Det er 1505 kilometer én vei. Så kan du gange det med to. Og så gange det med tre etterpå.

- Hvilken bil har du selv?

- Nei, det er en hemmelighet.

- Det kan du vel si?

- Ja vel. Jeg har en gammel Toyota Cressida. Fra 1982. Jeg tror merket har gått ut av produksjon.

- Og nå har du lagt deg ut med hele Bil-Norge, Fjærvoll. Hva synes du om det?

- Hehehe. Du skulle ha sett noen av brevene jeg får.

- Rushavgift, piggdekkavgift, 70 nye bompengestasjoner, lavere fartsgrenser og lavere promillegrense. Forstår du at dette vekker sterke følelser i folkedypet?

- Ja. Men det er ikke jeg som har fremmet disse sakene.

- Noe må du da ha fremmet?

- Jeg har sagt at vi må bruke bompenger aktivt for å løse samferdselspolitiske utfordringer. Jeg har selv vært med på å betale ned fire bruer i Nordland.

Samferdselsministeren må ut og hente et glass vann. Han har slitt med halsbetennelse i flere dager. Det resulterer i kraftig, ukontrollert hoste. Så pass kraftig at han må lene seg framover i stolen og hoste med hele den store kontorkroppen. Man kan forstå at ferien hittil har vært en trist affære.

FJÆRVOLL SUKKER.

Han vil så gjerne komme tilbake til dette med postkassa.

- Jeg har jo vokst opp med samlestativ. Jeg har aldri hatt problemer med samlestativ. Det er journalister og redaktører som har blåst opp denne saken. Men jeg sier deg: Det er ingen sak.

- Er du en god statsråd, Fjærvoll?

- Jeg fikk en gang dette spørsmålet: Er du bare sta, eller er du en av Norges beste statsråder? Jeg svarte følgende: Ja takk, begge deler.