Minoriteter kan

Integrering handler om likestilling. Det oppnås ikke uten kamp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hydro, Norske Skog og Aker Kværner stilte ikke opp da Bjarne Håkon Hanssen inviterte topplederne i de største selskapene til et møte om integrering på Hotel Continental i går. De andre selskapene sendte stedfortredere. Kanskje var det avisoppslagene om at statsråden skulle kalle topplederne inn på teppet som fikk dem til å betakke seg. Kanskje hadde de annet å gjøre enn å hjelpe en politiker med å vise handlekraft. Dessuten er det bare august. Festtalen om betydningen av mangfold skal ikke holdes før årsavslutningen.Det kan også hende at de tre internasjonale selskapene ikke føler at Hanssen har noe å fortelle dem om mangfold og integrering. I motsetning til regjeringen og det offentlige har de tre mange ansatte med flerkulturell bakgrunn. Årsrapportene deres ser ut som en Benetton-reklame. Der det før var påkrevd å presse inn en kvinne blant dresskledde menn, er det nå en mørkhudet person blant hvitinger.

Debatten om integrering minner om den tidlige fasen av kampen for likestilling, bortsett fra at det ikke er de berørte selv som står på barrikadene, og at det derfor ikke blir særlig kamp ut av det. Det er som om mennene alene skulle ha kjempet for kvinners rettigheter, mens kvinnene holdt seg tause hjemme. Mennene ville si at det er til vårt eget beste å slippe kvinnene til, ellers blir de sure og grinete og danner subkulturer og gjenger og så har vi det gående. Dessuten trenger vi arbeidskraften deres, hvis vi skal opprettholde dagens velferdsnivå, og det er vel hyggelig med et par-tre kvinner på jobben? Det skaper litt liv og røre. En egen dynamikk.Først må selvfølgelig kvinnene lære seg å oppføre seg som menn, snakke som menn og tenke som menn. Hvis de også får seg litt utdannelse, så skal du se at om en mannsalder eller to kan enkelte av dem til og med få seg noen lederjobber.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fase 2 i debatten er at avisene begynner å skrive om minoritetspersoner med suksess. I intervjuer vil vedkommende bli spurt hvordan det er mulig å kombinere et krevende yrkesliv med det å være en god minoritet. Det er også grunn til å spørre om personen har glemt sine røtter og oppfører seg nesten som en norsking. Noen vil minne om at det er lov å velge tradisjonelt og forbli segregert. Vi har tross alt valgfrihet.I fase 3 holdes det konferanser og seminarer av typen «Minoriteter kan - men vil de?». En teprodusent deler ut prisen «Årets forretningsminoritet», og avisene lager rankinglister over flerkulturell makt. Den mektigste er en byråsjef i miljødepartementet. Neste er en aksjemekler som er halvt pakistansk og helt fra Sunnmøre.I fase 4 begynner norskingene å bli kraftig lei av alt minoritetsmaset. Nå vil de ha kvotering både her og der, og de gir seg vel ikke før det er norskinger som må ta oppvasken? Det blir backlash også i det flerkulturelle miljøet, hvor flere kvinner slutter å snakke norsk og kler seg i burka. En norsking skriver i et avisinnlegg at minoriteter er dårlige sjefer.Der er likestillingen nå etter over 30 års kamp.

Som med likestilling, er yrkeslivet nøkkelen til integrering. Jobben gir økonomisk uavhengighet og sosial tilknytning. Og som med likestilling, hjelper det ikke at folk mener vel. Det er ikke nok å pålegge det offentlige å intervjue søkere med flerkulturell bakgrunn, så lenge de ikke blir ansatt. Når selv de rødgrønne «glemte» seg og måtte føye til en innvandrer i regjeringsapparatet i siste liten, kan ikke Hanssen forvente mer av andre. Men Hanssen har i hvert fall skjønt at det gjelder å sette seg konkrete mål - en av fem skal ha minoritetsbakgrunn i offentlig forvaltning i Oslo, en av ti på landsbasis. Det reflekterer befolkningen. Når målet skal innfris, har han ikke sagt noe om. Skal vi tippe 30 år? Veien til en vellykket integrering, som med likestilling, går ikke minst gjennom utdanning. 40 prosent av all minoritetsungdom hopper av videregående og vil dermed slite resten av livet med å få jobb. Det kan ikke Hydro hjelpe Hanssen med. Det er en jobb for utdanningsminister Øystein Djupedal.

Det haster, sies det. Ellers får vi franske tilstander. Men hvorfor så beskjedne? Vi ble best i verden på likestilling.