Mirakeljenta

Soldatene som sprang for livet, hadde sett den lille jenta. Da de vendte tilbake og gravde desperat etter jenta, hørte de henne endelig. Lille Sunniva klynket under snøen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jenta lå under snø og bjelker i det ødelagte samfunnshuset, men ble gravd fram i live.

Den eventyrlige historien om Sunniva Enger Stensen er et lyspunkt midt i tragedien som rammet på Rustadhøgda samfunnshus. Tre soldater omkom, 23 ble skadd.

Mamma Hilde Kristin Stensen (33) er lotte. Lørdag stekte hun vafler og solgte sjokolade, kaffe og brus til soldatene i kommandosentralen i samfunnshuset. Hun hadde tatt med seg 13 måneder gamle Sunniva, som sprang rundt og koste seg inn og ut av døra til hallen i samfunnshuset.

Så braste taket over hallen sammen under de store snømassene.

Døra låste seg

Hilde Kristin Stensen forteller at det kom et kraftig vindkast, og at døra mellom hallen og den midlertidige kafeen ble slått igjen.

Sunniva var inne i hallen - under det knuste taket. Mamma var inne i den improviserte kafeen der taket fortsatt holdt.

- Jeg forsto ikke hva som skjedde og trodde det kanskje var et angrep. Døra inn til hallen sto bom fast og jeg fikk den ikke opp. Jeg dro i døra og skreik, sier Stensen.

Fikk panikk

Raskt gikk det opp for henne hva som virkelig hadde skjedd. Hun så at samfunnshuset hadde blitt forvandlet til en ruin av treverk og snø.

- Jeg fikk panikk. Jeg trodde hun var død. Jeg hørte henne ikke, forteller hun.

Stensen ringte sin mann fra mobiltelefonen. Kaptein Alf Birger Enger ved teknisk bataljon på Rustad leir var fem mil unna og trodde ikke det Hilde Kristin sa - at samfunnshuset hadde rast sammen.

Og at minstedatteren deres lå i ruinene.

Det gikk bare sekunder fra det begynte å knake og brake i taket til det raste sammen, men en offiser - Nils Eide - hadde lagt merke til den lille jenta da han styrtet i sikkerhet.

Førsteprioritet for soldatene var å finne jenta. De gravde febrilsk.

Mamma Hilde Kristin ble fortalt at de fant datteren under noen trebjelker og totalt tildekket av snø. Da de var rett over henne, kunne de så vidt høre henne klynke.

Klissvåt

Sunniva var klissvåt av smeltet snø. Hun lå med hodet mellom beina, og det var trolig slik hun fikk luft i minuttene før hun ble funnet. Hele veien til legen skreik Sunniva høyt. - Det var et godt tegn! sier Hilde Kristin Stensen.

Selv var hun så skjelven etter det hele at hun lot en annen ta jenta den første tida etter at hun ble gravd fram. Legen fant ingen feil på Sunniva, så da bar det rett hjem.

- Tårene kom

Utpå lørdagskvelden fikk far og storesøster passe Sunniva, mens Hilde Kristin Stensen dro tilbake til åstedet.

- Jeg fikk snakket med folk og høre hva som egentlig hadde skjedd. Da kom tårene mine. Andre gråt også, sier hun.

En mann vil hun alltid huske: - Nils Eide som fant henne. Han er min helt. Han er en engel.