LYSLUGG: Portrettet ble tatt da Christoffer var sju år, rett før marerittet startet. Det går ikke en dag uten at besteforeldrene tenker på ham. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG/DAGBLADET
LYSLUGG: Portrettet ble tatt da Christoffer var sju år, rett før marerittet startet. Det går ikke en dag uten at besteforeldrene tenker på ham. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG/DAGBLADETVis mer

Mishandlet til døde

Christoffer ble bare åtte år. Han ble sviktet av alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her er historien om den livlige gutten som blir funnet død i senga, med et 17 centimeter langt brudd på hodeskallen. Volden han ble påført kom ikke brått og overraskende, den hadde pågått over lang tid.

Selv om flere så at noe var galt, var det ingen i det lille lokalsamfunnet i Vestfold som meldte fra til barnevernet.

De siste ukene av sitt liv mistet den lille gutten gnisten. Han sprudlet ikke lenger. Ville ikke hjem fra skolen. Han var redd. Og han var helt alene.

— Christoffers siste uker var et helvete for ham. Det går ikke en dag uten at vi tenker på ham. Det gnager på samvittigheten, om vi kunne gjort mer for å redde gutten vår. Saken har holdt på å ta livet av oss, sier mormor Ragnhild Gjerstad (55).

Stort hjerte
Forrige lørdag skrev Dagbladet om Karita Bekkemellem og andre kjente personer som fikk avgjørende hjelp av voksne for å komme seg gjennom en vanskelig barndom. I går skrev vi om Noora Noor, som ikke er sikker på om hun hadde vært i live uten ekstramammaen Mona Halvorsen. Slik hjelp og omsorg fikk ikke Christoffer.

Les flere saker på Dagbladet.no/denene eller Unicefs side denene.no. Her kan du også sende inn din egen historie.

Den blonde gutten bodde nesten hele sitt korte liv på en idyllisk gård i Vestfold. En helt vanlig gutt, med et stort hjerte. Her bodde han med mamma og pappa, med morfar og mormor rett over tunet.

- Han elsket traktoren. Om han så at jeg gikk i retning av den, var han der med en eneste gang i hælene mine. Han ville ikke gå glipp av en eneste tur. Jo mer det brummet, dess bedre, sier morfar Gunnar Geir Gjerstad (62) til Dagbladet.

Turene i skogen med morfaren var det beste Christoffer visste. Og gleden over å få være sammen med besteforeldrene ga dem minner som fortsatt stikker dypt i hjertet.

— Når dere blir gamle, skal jeg passe på dere, mommo.

Christoffer gir dem en klem.

Slik gikk det ikke. I stedet snur Christoffers liv seg sakte mot de tunge stundene som til sist koster ham livet.

Skolestart
Mors ekteskap med barnefaren sprekker. I 2004 tar hun med seg sønnen og flytter inn hos sin nye kjæreste. Christoffer begynner på skolen. Han gleder seg.

Men det blir tøft. Gutten sliter med konsentrasjonsvansker og voldelige utbrudd. Ganske fort får han diagnosen ADHD.

Men fra skolen rapporteres det at Christoffer er «sprell levende, blid og fornøyd, hjertevarm. En aktiv og sosial gutt alle måtte bli glad i, selv om han kunne få anfall av sinne».

Helt til de siste ukene før han døde. Da kviet han seg plutselig for å gå hjem.

Ifølge skolepersonell fordi han frykter stefaren.

Lærerne legger merke til at han er litt pysete, at han ikke liker blod. Når han slår seg vil han gjerne fortelle hva som er skjedd, og gjerne smøre på litt også.

De første merkene
Høsten 2004 er det noe som ikke stemmer.

De første uforklarlige blåmerkene dukker opp. En dag møter han på skolen med en blåveis.

Ifølge moren og stefaren skader han seg selv. Han har gått på en skapdør om natten, sier de.

På skolen reagerer de på at gutten blir mer og mer innesluttet. Han er ikke lenger den glade gutten. Han vil ikke hjem fra skolen. Han er redd.

— Plutselig vil han ikke fortelle hva skadene skyldes, har lærerne forklart i ettertid.

Men de kontaktet aldri barnevernet med sine mistanker.

Ukene går
Søndag 16. januar 2005 er noe alvorlig galt. Christoffer har ukontrollerte bevegelser med hode og tunge. Han gir uttrykk for å være i dårlig form og er unormalt rolig. På skolen dagen etter legger hans assistent merke til kuler i hodet og skrapemerker nedover ryggen.

Mandag kveld er Christoffer alene hjemme med sin stefar. Stefaren har i ettertid forklart at han hørte et smell fra guttens rom. Han skal ha funnet åtteåringen glad på gulvet, blødende fra munnen. I et forsøk på å vaske vekk blodet hevder stefaren at gutten på ny mister balansen og faller over et tørkestativ.

Gutten må på sykehuset.

Sjokkerende syn
Onsdag 19. januar er Christoffer tilbake på skolen. Synet som møter skolepersonalet sjokkerer dem. Det ene øyet er nesten klistret igjen. Ansiktet er kraftig opphovnet. Kontaktlæreren reagerer og kjenner på hodet hans. Det er fullt av kuler. Christoffers assistent reagerer på det samme.

Men ingen av dem gjør noe med det. De slår seg til ro med at sykehuspersonalet må ha varslet barnevernet.

På sykehuset er det konstatert skader av et omfang medisinske eksperter i ettertid har slått fast at gutten ikke kan ha påført seg selv. Men på Sykehuset Vestfold har ingen kontaktet barnevernet. I stedet tror man på stefarens forklaring om at gutten nok en gang har gått på en skapdør.

Nye skader
Påfølgende uke: Mandag kommer Christoffer på skolen med nye skader. Han har så vondt at han ikke kan skrive. Han viser læreren et sår på skuldra. Det er nye hevelser og merker i hodet.

Til assistenten forteller Christoffer at han fikk skadene mens han sov.

— NN (stefaren, red anm.) var der. Mamma sov. Mamma ville ikke våkne, sier Christoffer.

Heller ikke denne gangen varsles barnevernet. I stedet tar skolens mistanke om mishandling opp med Christoffers mor 1. februar 2005. Siden høsten året før har de sett blåmerker. Over en to ukers periode har de sett alvorlige skader.

På møtet ble det avtalt at guttens medisinering skal vurderes på nytt og at moren bør snakke med en psykolog.

Siste timer
Dagen etter, 2. februar 2005: Christoffer klarer ikke å gå på skolen. Han ligger på rommet sitt og orker lite. Moren går ut en tur, mens stefaren blir igjen. Da moren kommer hjem finner hun gutten livløs i senga. Legen som ankommer forsøker å gjenopplive gutten, men uten hell.

Klokka er 21.45. Christoffer er død.

På gulvet ligger klumper med tørkepapir. Under obduksjonen blir det funnet mer av det samme papiret. På hodeskallen oppdages et 17 centimeter langt brudd. Ifølge rettssakkyndige Kari Skullerud er bruddet så stort og av en karakter Christoffer ikke kan ha påført seg selv. Heller ikke ved et fall. I tillegg har Christoffer blåmerker i ansiktet, på armene, skuldrene, hoftene og på begge lår og legger.

«Intet straffbart»
Stefaren har forklart at han plukket papir ut av guttens munn før han uten hell forsøkte å gjenopplive ham. Med en blyant skal han ha plukket papir også ut av åtteåringens nese. I ettertid har Skullerud konstatert at Christoffer ikke kunne ha vært i stand til å plassere papiret der selv:

— Om han våknet, ville han trolig ikke ha vært i stand til å gjøre noe som helst fornuftig.

Politiet etterforsker dødsfallet som mistenkelig, men henlegger det som intet straffbart forhold.

Christoffer sviktes igjen, også etter sin død. Men besteforeldrene nekter å la det skje.

— Vi har grått i bøtter og spann. Men ønsket om å få sannheten fram i lyset har vært en måte å bearbeide sorgen på. Vi håper andre slipper å oppleve noe slikt, sier mormor.

Tiden går, men den leger ikke deres sår. Så tar Riksadvokaten saken. En siktelse beordres. Da dommen faller mot stefaren er det gått nesten tre år siden Christoffer døde.

Dommen
Stefaren finnes skyldig og dømmes til seks års fengsel. Dommen er anket og ikke rettskraftig.

— Christoffer må i den siste tida han levde ha hatt det forferdelig, med kontinuerlig redsel for hva som ventet han i hjemmet, sier sorenskriver Dag Carlstedt da dommen avsies.

Carlstedt tegner et dystert bilde av guttens siste måneder.

— Det er ikke snakk om en enkeltstående voldshandling, men om alvorlig vold begått mange ganger over tid, og som til slutt endte med døden. Det er klart tale om mishandling. Avdøde hadde i praksis ingen mulighet til å forsvare seg overfor volden fra en voksen mann — særlig når han så at han heller ikke fikk hjelp fra moren. Han var forsvarsløs, konkluderes det med i dommen.

Vil helst glemme
I den lille bygda har lite endret seg. Dagbladet har snakket med en rekke personer som var sentrale i Christoffers liv. Med unntak av besteforeldrene er det ingen som overfor avisa ønsker å stå opp for Christoffer.

Dagbladet har også snakket med foreldre av Christoffers klassekamerater. Ingen ønsker å snakke åtteåringens sak. De vil helst glemme.

— Han var en urolig gutt, men en alle ble glade i. Det er en tragisk sak, men vi ønsker ikke å blande oss inn. Dette er lite lokalsamfunn der alle kjenner alle, sier en mor.

Men Christoffers liv var for kort til at han vil bli glemt.