Mislykket visjon

Forslaget om et nasjonalmuseum for kunst på Tullinløkka er et ambisiøst, men trolig feilslått prosjekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«DEN NYE INSTITUSJONEN skal være landets ledende kunstmuseum, og et av de mest profilerte i Nord-Europa.» Dette skrev styreleder Christian Bjelland i interimsstyret for prosjektet Nasjonalt kunstmuseum i en kronikk i gårsdagens morgenutgave av Aftenposten. «En ny, kraftfull formidlingsarena er bærebjelken i forslaget,» het det videre. Utgangspunktet for planene er de kulturpolitiske intensjonene som er nedfelt i Stortingsmelding 22 (1999- 2000), «Kjelder til kunnskap og oppleving».

DA DISSE TANKENE ble offentliggjort, lød det som en lokkende visjon basert på kulturpolitiske vyer. Men at en visjon kan oppstå i en byråkrats hode er egentlig en selvmotsigelse. Slike vyer trenger en politikers visjon. Men har Norge eller Oslo som vertsby en slik politiker som har profilert seg med kulturpolitikk øverst på agendaen? Vi hadde riktignok en i Åse Kleveland, men hun har jo dratt til Sverige for å få virkeliggjort noe gjennom Svenska Filminstitutet.

I ETTERTANKENS LYS falmet derfor mye av visjonen, og den seinere tidas reaksjoner fra flere av de involverte institusjonene bare bekrefter at skepsisen mot det nasjonale løftet var riktig. Riksutstillinger har sagt at de ikke vil være med i det hele tatt, og i «Kulturnytt» i går sa direktør ved Henie Onstad Kunstsenter at de trenger tid for å vurdere om institusjonen på Høvikodden bare skal gi og ikke få noe igjen for å være med på det nye museet.

PER BOYM i Museet for samtidskunst var mer taktisk i sin uttalelse. Direktøren på Bankplassen roste dristigheten bak tanken, samtidig som han beklaget at innstillingen ikke stiller spørsmål ved arealet på Tullinløkka - der det samlokaliserte museet skal ligge. Og der ligger en del av hunden begravd. Når Boym og direktør for Nasjonalgalleriet, Anniken Thue, krangler for åpen scene om hvem som skal kontrollere hva av etterkrigskunsten, er det ikke mye håp for det framtidige samarbeidet.

ALLE SOM REISER - og la oss ta Norden - ser at samlokalisering mellom et klassisk museum og et museum for samtidskunst ikke er aktuell kulturpolitikk. Selv om Statens Museum for Kunst i København kombinerer gammelt og nytt i Sølvgade, så har heller ikke det fungert så bra som det så ut under åpningen. Siden ble utstillingspolitikken dreid i populistisk retning med kunst/mote og blomster/billedkunst. Når en europeisk kjent kunstner som Per Kirkeby nå nekter å sette sine bein i Statens Museum for Kunst, så handler det ikke så mye om populismen. Saken gjelder museets internasjonale stolthet, kobberstikksamlingen, som mister sin autonomi og blir satt under administrasjon. Helleland gjør alt for å tekkes den nye regjeringens innsparelser på kulturbudsjettet, og temperaturen på angrepene fra Det kongelige akademiets kunstprofessorer og andre er langt ifra sommerlig lun.

KØBENHAVN ER JO i den heldige stilling at hovedstaden har både kunstmuseet Arken og Louisiana som levende og selvstendige alternativer bare 20 og 45 minutter fra sentrum. I Stockholm hadde de tidlig vett til å legge Nationalmuseum og Moderna Museet fem minutter fra hverandre. Det tar samme tid å gå fra finnenes nasjonalmuseum, Atheneum, til KIASMA-museet for samtidskunst vis-à-vis Riksdagen. Finske politikere så det formålstjenlige i å pusse opp Atheneum først, og så tenkte de noen år før KIASMA ble bygd.

NÅR DET GJELDER Nord-Europa, som er Bjellands målestokk, ser museumsmønsteret ut på samme måte. Berlin, som er på økonomisk gyngende grunn, er kroneksemplet, og øverste leder for alle museene i den tyske hovedstaden, Peter-Klaus Schuster, vet hvor viktig det er at det nye klassiske malerimuseet, Gemäldegalerie, befinner seg atskilt fra den seinere kunst i Neue Nationalgalerie og - selvsagt - samtidskunsten i Hamburger Bahnhof. Og samme bevissthet om forskjellene ser man i Paris, New York og Moskva.

DERFOR BØR MAN også forlate tanken om samlokalisering i Oslo, hvor Nasjonalgalleriet trenger Tullinløkka for å få dekket sine prekære behov etter 65 års stillstand. Museet for samtidskunst, som for framtida skal arbeide ut fra et helt annet kunstbegrep enn det klassiske, trenger et annet sted. Interimsstyret bør ta seg en reise til Nord-Europa, og for all del få med seg Documenta XI i Kassel. Denne verdens viktigste utstilling peker ut over det klassiske kunstbegrepet, og peker mot en kreativ kultur som nå utvikler seg på alle kontinenter.