Miss Kina

Før var missekonkurranser symbol på undertrykking av kvinner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ÅRET VAR 1978. Jeg var innom en meksikansk bule som bød på to eksotiske innslag. På gulvet, en trappeavsats nedenfor baren, foregikk det en fargerik hanekamp som var gjenstand for veddemål. Store pesos-beløp fløy i lufta, sammen med blodige fjær. Slikt hadde jeg aldri sett i Norge.

Det andre eksotiske innslaget var en tv-overført Miss World-konkurranse. Slikt ble ikke overført på norsk tv den gangen. Arrangørene hadde leid inn en amerikansk B-skuespiller som konferansier. Han stilte aktuelle spørsmål til de forskjellige kandidatene etter hvert som de trippet fram på scenen i badedrakt og høyhælte sko.

Frøken Norge ble stilt følgende spørsmål: «Jeg hører det er så mange likestillingsaktivister i Norge?». Svaret framført på skoleengelsk med norsk aksent, glemmer jeg aldri: «Yes. I think they are crazy, all of them».

PÅ SAMME TID, i Kina, var forholdene ganske annerledes. Der gikk kvinnene kortklipte i Mao-dress. Sminke og vestlige kvinneklær var uttrykk for borgerlig dekadanse og naturligvis forbudt. Selv om Mao hadde vært død et par år, overvåket Kinas kommunistiske parti sine borgere med militær vaktsomhet.

SOM VI VET har mye skjedd siden den gang, både i Norge og i Kina. Financial Times Sør-Kina-korrespondent, Alexandra Harney, fortalte i lørdagsutgaven om «dokke-revolusjonen» som nå definitivt har avløst Maos kulturrevolusjon i Kina. Der er hemningene mot skjønnhetskonkurranser nå så fraværende at markedet nesten gulper. Blant annet tilbyr kineserne kåring av «Frøken kunstig». Piken med det mest vellykkede resultat av plastisk kirurgi vinner. Selvfølgelig legger hun inn noen ord om viktigheten av å være pen, og hvordan man kan bli det, på hvilken klinikk etc. Men der er også missekonkurranser som kårer den vakreste flyvertinnen. (Du husker skipsreder Fred. Olsen som for få år siden ga uttrykk for at SAS, med sine voksne «stewardesser» hadde problemer med sitt «imaaasj» sammenliknet med Singapore girls?) Men Kina har mer å by på. Også gråhårede kvinner har sin konkurranse. Et vilkår er å være over 55 år. Det er missekonkurranser på skoler, i byer, på alle geografiske nivåer. For ikke å snakke om at Kina i desember igjen er vert for den internasjonale Miss World-konkurransen.

MENS missekonkurranser i vesten tidligere var et symbol på undertrykking av kvinner, blir de i Kina sett på som tegn på sosial og økonomisk utvikling, skriver Harney. En av hennes kilder sier: «Den kinesiske regjeringen tror at hvis de har denne typen konkurranser, så vil folk tenke at vi er et åpent samfunn». Men det er penger og kultur det handler om, som i resten av verden. Unge kinesiske menn drømmer om raske biler og vakre kvinner. En av de kinesiske missene svarer at dette nødvendigvis er en kortvarig karriere. Derfor vil hun nå satse mer på jobbkarriere. Seinere vil hun kanskje bli frilansskribent. Og FTs korrespondent tenker at nøyaktig det samme ville en amerikansk jente på hennes alder si.

NÅ: I Kina ser man på missekonkurranser som et tegn på sosial og økonomisk utvikling.