Mistankens pris

Ved å hemmeligholde spionsiktelsen mot journalist Stein Viksveen har overvåkingspolitiet ikke bare understreket det dype alvor de mener saken har. Spionjegerne har også maktet å gjenskape et iskaldt og giftig gjørmebad av mistanke om mulig forræderi og av intens belysning på personlige forhold som kan forklare det at en nordmann angivelig har gått i fiendens tjeneste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den hemmelige siktelsen gjør det umulig å ta stilling til bevisene i saken, ikke bare for Viksveen og hans advokat, men også for den delen av offentligheten som de siste årene har sett seg nødt til å vurdere deler av overvåkingspolitiets virksomhet med en viss skepsis.

  • Uten å ta stilling til skyld eller uskyld i denne spesielle saken, er det allerede to dager etter at anklagene mot Viksveen ble kjent, mulig å spore symptomer på den offentlige forgiftningen som kan følge det at spesielt betrodde mennesker skal ha begått en alvorlig forbrytelse. Offentligheten og mediene vet svært lite, men vil i fravær av konkrete beviser straks lete etter forbrytelsens drivkrefter. Og i denne letingen kan jegernes egne holdninger tre fram tydeligere enn motivene til den personen de skriver om.
  • Aftenposten slo allerede lørdag til med tittelen «Kunnskapsrik journalist som utelot Stasi i DDR-bok» og mellomtitlene «Forskjønnet bilde» og «Rosenrødt skjær» om Viksveens beskrivelser av forholdene i DDR. Dette må jo få Aftenpostens lesere til å hoppe i stolen. Beskrivelsene ligger imidlertid et stykke fra Viksveens kritiske, men unektelig svært nyanserte merknader til DDR-regimet. Jeg synes Aftenpostens abonnenter også bør få vite at et eget kapittel i Viksveens bok fra 1973 er viet «Spioner og politiske fanger». Men mistanken er sådd, og saken ledsages av et intervju med en av Viksveens svenske pressekolleger i Brussel: «Stein er en veldig kompetent og velinformert journalist, men en mann som kanskje ikke er den enkleste å komme tett innpå,» uttaler hun. Høyst mistenkelig, igjen.
  • Samme dag bringer VG på sin førsteside opplysningen om at agenten «Lanze» skal ha overlatt 400 sider av rapporter til Stasi. Dette kunne Dagbladet fortelle sine lesere allerede 16. januar. VGs oppslag - «Spion-saken: Stasi fikk 400 sider» - er imidlertid stilt direkte sammen med et stort bilde av Stein Viksveen og hans eget sitat: «Jeg er ikke ælsquoåLanze'.» Når TV2 samme kveld siterer VG på at «Lanze»s føringsoffiser Heinz Becker sier at han har møtt og kjent Viksveen, zoomes kamera sakte inn på bildet av Viksveen i samtale med en skummelt utseende mann. Vi får ikke vite at denne mannen ikke er Heinz Becker. Bildet viser et regulært intervju med partisekretær Günter Schabowski i det tidligere østtyske kommunistpartiet.
  • I går hadde Aftenposten allerede greid å finne fram til medieforskere som reagerer på at mediene skal ha vært tilbakeholdne i forhold til Stein Viksveen. De mener å se et unaturlig stort tilfang av kilder som vil gå god for hans personlige integritet. Avisa brakte også en analyse, basert på samtaler med anonyme kilder, der det blant annet heter: «Riksadvokaten har ikke vurdert saken mot Viksveen, men han ville ganske sikkert gjort det grundig, dersom han hadde hatt en følelse av at POTs bevisvurdering ikke var god nok.»
  • Det er ingen tvil om at det samlet sett har vært til stor fordel både for Stavanger Aftenblad og for Stein Viksveen at saken fredag ble offentlig kjent. Det var en feilvurdering, først av Viksveen og så av Aftenbladet, å holde POTs avhør, siktelsen og ransakningene i Stavanger og i Brussel skjult over lang tid. Men eksemplene som er nevnt, viser også at Viksveens egen frykt for «ingen røyk uten ild»-syndromet, har vært berettiget. Uansett sakens utfall, vil bevisste og ubevisste koblinger og insinuasjoner skape problemer for hans videre journalistiske virksomhet.
  • Overvåkingspolitiet kan dekke seg bak det at saken ble offentliggjort av Stavanger Aftenblad. Men selv tausheten kan ha insinuerende kraft, særlig når den eneste opplysningen påtalemyndigheten har gått ut med, er et megetsigende utsagn i en pressemelding om at et planlagt politiavhør hittil ikke har «funnet sted». Som politiet vil huske fra Orderud-saken, er retten til å nekte avhør grunnfestet i norsk straffeprosess, selv når det fører til at en sak aldri vil komme for retten.