For fire år siden, i desember 2018, ble norske Maren Ueland (28) og danske Louisa Vesterager Jespersen (24) drept da de var på tur i Toubkal-fjellet i Marokko.

Fire utrolig vanskelige år. Nå arrangerer Irene Ueland og stiftelsen en dialogsamtale om terror, foreldreskap og forsoning på Litteraturhuset i Oslo, nå 5. januar, sammen med to fedre, som mistet barna sine i Bataclan-terroren i Paris i 2015.

- Jeg tror det blir et sterkt møte. George Salines er far tli avdøde Lola Salines, som ble skutt. Azdyne Amimour er far til Samy Amimour, én av de som skjøt og drepte mange under Bataclan-terroren. Kanskje også Lola, sier Irene Ueland til Dagbladet, og fortsetter:

- Hver dag må vi greie å stå opp og fortsette og leve med det brutale tapet av barna våre. Det handler om å gå fra marerittet om å miste barna i terror - på den ene eller andre siden. Og om å være opptatt av at dette ikke skal skje flere.

Vonde erfaringer

For rundt ett år siden ble Ueland og stiftelsen oppmerksomme på en NRK-reportasje om de to franske fedrene og boka de skrev sammen: «Vi har fortsatt ordene». Boka er et forsøk på å forebygge terror på tvers, og er en historie om håp og vennskap i skyggen av Bataclan-terroren.

- Irene speiler seg veldig i fedrene. De har erfart det samme. De har mistet barna i terror og har den samme tilnærmingen. De ser på dialog mellom etterlatte og berørte fra to sider av en terrorhandling som et viktig verktøy for å gjenopprette humanitet og forebygge polarisering og voldelig ekstremisme, forteller Elisabeth Harnes, styremedlem i Marengarden Peacebuilding Foundation og ansatt i RVTS Vest, der hun leder arbeidet med radikalisering mot voldelig ekstremisme.

For tre år siden opprettet Irene Ueland stiftelsen Marengardens Peacebuilding Foundation/Mother to Mother. Målet er å forebygge ekstremisme, terror og hatefulle ytringer. Og at alle parter skal være inkluldert.

- De to franske fedrenes historie og tilnærming provoserer også mange. De erfarer mye motstand og hat i sosiale media for deres tro på dialogen, sier Harnes.

Hun viser til at det i Europa er flere pårørendegupper og organisasjoner for berørte og etterlatte som har mistet barn i både jihadistisk og høyreekstremistisk terror.

- I flere land, og på tvers av kontinenter, finnes det grupper opprettet av foreldre som mistet sine i radikalisering til voldelig ekstremisme, som de som dro til Syria for å kjempe for terrororganisasjonen IS. Det er ytterst få som jobber for dialog mellom foreldre på begge sider av en terrorhandling, ifølge Harnes og fortsetter:

- Det kan være smertefullt og ukomfortabelt å gå i denne type dialog. En slik tilnærming krever mot, styrke, raushet og en tro på det felles menneskelige som forener oss. Der ligger samtidig et stort potensial for gjenopprettelse av verdighet og mening, og en motkraft til polarisering og voldelig ekstremisme både på individ og samfunnsplan, fortsetter Harnes.

For framtidas barn

Ueland og de to franskmennene er forskjellige mennesker, med ulik tro.

- Jeg er en agnostiker, Salines er ateist og Amimour muslim. På tvers av tro og livssyn har vi en utrettelig tro på menneskeheten. Det er mye styrke som vil komme fram i samtalen. Om å tåle ulikheter og forskjeller. uten å båssette og stigmatisere, sier Ueland.

Det er første gang hun møter de to fedrene fysisk.

- Amimour... Sønnen hans, terroristen, var ansett som én av de mest brutale i terroangrepet. IS har tidligere publisert barbariske handlinger hvor han halshogger. Det samme skjedde med Maren, så jeg er spent på å høre hvordan han klarer å stå opp om morgenen. Å reise seg opp, sier Ueland og fortsetter:

- Amimour er opptatt av at noe slikt ikke må skje flere. Han unner ingen andre det. Ikke jeg heller. Så vi jobber for å gjenopprette humaniteten. For egne barn og framtidas barn.

- Så fint at hun tar opp kampen

- Bare offer

Irene Ueland har også et sterkt ønske om å møte mødrene til de drapsdømte marokkanerne.

- Det er ikke alltid så lett å se at det er offer på terrorist-sida og, men vi må ikke glemme at her finnes også mange ofre. Som oftest er det enkeltpersoner som har blitt offer for radikaliseringsprosesser, av ulike årsaker. Dette kan også være en stor smerte for foreldrene, sier Ueland.

Et av målene med stiftelsen er å føre en «transnasjonal dialog på tvers av konflikt, kultur og religion for å kunne forebygge ekstremisme».

- Vi må unngå stigmatisering og ytterligere fremmedgjøring. De to franske fedrene og jeg tenker veldig likt. Det er hva vi vil gjøre i stiftelsen: Å gå inn i det vanskelige, utvide forståelse og skape nye verktøy i fellesskap, sier Ueland.

Fire år har gått siden Ueland mistet dattera si. Først fikk hun posttraumatisk stress og enorm sorg. Så fikk hun kreft - og så kom covid.

- Det har tatt lang tid med utviklingen av stiftelsen, men den lange tiden kan og være en styrke, sier Ueland.