Mistet datteren - sto ribbet tilbake

Da multihandikappede Andrea (15) døde, mistet mora Mona Henriksson alle rettigheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra å motta omsorgslønn, grunn- og hjelpestønad for å ta hånd om sin datter, sto hun få dager etter bisettelsen på sosialkontoret med lua i hånda. Da Andrea døde 4. juli i fjor, ble alle rettigheter borte.

- På sosialkontoret opplevde jeg ingen medfølelse, bare kritikk. Livet mitt ble gjort om til et regnestykke, sier Mona.

- Frarøvet sorgen

- Bisettelsen ble for dyr. Markisene jeg hadde kjøpt for å skjerme Andrea fra varmen hun ikke tålte, var unødvendige. Den nye TV-en burde jeg ikke kjøpt, enda Disneys tegnefilmer var det eneste Andrea elsket og orket. Jeg ble frarøvet sorgen. Den hadde ingen plass på sosialkontoret.

Mona forteller historien for å advare andre:

- Jeg levde med døden på fanget i 15 år. Andrea var hjertebarnet mitt. Hun ble unnfanget etter at jeg hadde mistet tre fostre. Jeg tok piller for å beholde henne. Da hun ble født, fikk jeg raskt beskjed om at hun ikke ville bli gammel. Jeg bestemte meg for å gjøre dagene hennes så gode som mulig.

Andrea ble født med Downs syndrom, hjertefeil som ikke kunne opereres og Eisenmengers-syndrom, som innebærer at lungevevet stivner, og at kroppen ikke får nok oksygen.

- Ja, det var tøft. Hun kunne ikke gå før hun var fire år. Hun lærte seg først tegn for tale før hun fikk noe språk. Hun ble gradvis mer og mer avhengig av oksygentilførsel for å få puste. Immunsystemet hennes var svakt, og hun var mye syk. I retur for slitet fikk jeg smilet, gleden og den grenseløse kjærligheten hun omga seg med, sier Mona og tørker tårene.

De siste sju ukene av livet sitt levde Andrea på Ullevål sykehus.

- Da hadde jeg kjempet mot døden sammen med Andrea i et år. Ingen våget å passe henne, og jeg våget ikke å forlate henne. Jeg sov sammen med henne i stua og reddet henne tilbake til livet utallige ganger med munn-mot-munn-metoden. Nyrene hennes sviktet, kroppen ble fylt av væske, og hun gikk opp 15 kilo. Ingen burde få lov til å se sitt barn lide slik, sier Mona.

Hun har vært alene med Andrea og den to år yngre friske broren Trym siden de var små.

- Det er klart at dette ikke har vært enkelt for ham, sier Mona.

- Vernepleier Ann-Mari Haug på Ullevål sykehus er den fra det offentlige som virkelig var der for meg da Andrea døde. Hun skrev til kreditorene mine. Hun tok tak i livet mitt og holdt fast. Den første kaotiske tida var jeg hos henne en til to ganger i uka, sier Mona.

- Umulig å klare seg

I dag er den hardt prøvede kvinnen i gang med videreutdanning i barnepleie og jobber ved siden av på et aldershjem for å klare utgiftene.

- Det er umulig å klare seg på yrkesrettet attføring på 7000 kroner i måneden, etter skatt. Sosialkontoret ville at vi skulle flytte fra rekkehuset vårt da Andrea døde. Det har jeg sagt tvert nei til. Her lever minnene om Andrea. Her er nettverket vårt. Trym skal få slippe et opprivende oppbrudd. Takket være forskudd på arv fra mamma har jeg berget hjemmet vårt, sier Mona Henriksson.

MINNER: Mona Henriksson har mange gode minner etter Andrea. - Jeg er glad jeg var der for henne, sier hun. Her hjemme i stua på Abildsø i Oslo.