Mistet tre NSB-kolleger

- Gjensynsglede, tårer, katastrofe og englevakt. Slik oppsummerer overkonduktør Jan Anders Arneberg (43) den verste dagen i sitt liv. Han var blant de heldige som overlevde Norges verste togulykke noensinne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hans tre NSB-kolleger som jobbet på ulykkestogene er døde eller savnet.

- Ulykken vil prege meg resten av livet, sier han til Dagbladet.

Arnebergs familie hadde en forferdelig stund før de visste at husbond og pappa var i god behold. I går ringte telefonen i ett.

Bak i vogna

- Det er virkelig deilig å se at så mange bryr seg. Nå tenker jeg på alle dem som ikke får oppleve en slik stund, sier en sorgtung konduktør som har 25 år bak seg i NSBs tjeneste.

Da det smalt, kontrollerte Jan Anders billetter i den bakerste vogna. Det reddet trolig livet hans.

- Hvor jeg starter billettkontrollen er helt tilfeldig. Noen ganger begynner jeg bakfra, andre ganger starter jeg foran i toget. Dette viser hvor tilfeldig alt er, sier han stille.

Når ulykken er ute er det overkonduktøren som skal varsle politi, brannvesen og ambulansepersonell. Jan Anders fulgte læreboka, og varslet alle nødvendige instanser.

- Ros skal alle ha, de kom utrolig raskt til stedet. Da fikk jeg beskjed om å tre av, ansvaret var heldigvis ikke lenger mitt. Jeg plasserte meg litt i bakgrunnen, men så jo hva som skjedde. Det var fælt, katastrofen var total. Røyk veltet ut, varmen spredte seg med rekordfart, forteller han.

- Etter hvert som folk ble berget ut, ble vi med mindre skader kjørt ned til Trudvang hotell på Rena, hvor vi ble sjekket av lege og fikk snakke med en krisepsykiater, fortsetter han.

- Min helsetilstand er ganske bra, har litt vondt i ryggen bare. Derfor er jeg sykemeldt inntil videre. Men det er nok best å komme seg på toget igjen, sier Jan Anders.

- Gjorde godt

Han kjenner mange som reiser med tog på strekningen Trondheim- Hamar, siden han er fast på Rørosbanen. Etter ulykken så han heldigvis igjen mange av passasjerene på Rena.

- Det gjorde godt å se dem igjen, spesielt deilig var det å se igjen den lille 4-årige jentungen som jeg kjente igjen fra togturen. Men du vet, det var jo mange som ikke var der, og som nå er borte. Det gjør fryktelig vondt å tenke på dem, sier en sorgtung konduktør.