Misvisende om rettsstaten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Menneskerettigheter: I Dagbladet den 4. juni gjør stipendiat Anine Kierulf et nytt forsøk på å knytte spørsmålet om overnasjonal rettsliggjøring an til den tradisjonelle norske debatten om «rettsstat og demokrati». Dette er et interessant perspektiv – men særlig treffende er det ikke. Begge debatter handler om spenninger mellom juss og politikk, og mellom fellesskapets og individets interesser. Men der stopper likheten. For det første har forholdet mellom juss og politikk i de seinere år fått en helt ny dimensjon, ved at det overnasjonale nå har kommet inn. Dette er ikke en liten forskjell, men et grunnleggende paradigmeskifte. For det andre er grunnlaget for og karakteren av henholdsvis demokrati og juss annerledes på overnasjonalt plan enn nasjonalt. For det tredje er omfanget av rettsliggjøringen vesensforskjellig. Den norske Grunnloven har strengt tatt ikke mer enn 4-5 paragrafer som er «operative», i den forstand at de faktisk påberopes for domstolene som skranker for Stortingets myndighet. Bare EMK med protokoller har det mangedoblete, og dertil kommer en rekke andre rettighetskonvensjoner som Norge har inngått og til dels gitt forrang i nasjonal rett. Bak dette ligger så det meste av EU-retten, som vi er forpliktet til gjennom EØS og andre avtaler, og som inneholder tusenvis av rettsregler – alle med krav på forrang. Og disse reglene tolkes av domstoler i Luxemburg og Strasbourg som er langt mer rettsskapende, dynamiske, og slik sett «politiske», enn norsk Høyesterett. Dette er den nye rettsliggjøringen, og den har så lite med den «liberale rettsstat» å gjøre at parallellen blir mer misvisende enn avklarende. Den balanse vi tradisjonelt i Norge har funnet mellom «demokrati» og «rettsstat» er milevis unna den balanse som nå må avklares mellom de overnasjonale og nasjonale nivåer av rett og politikk. Kierulf avslutter sitt innlegg med å antyde at Hans Petter Graver og jeg (som etablerte professorer) forsøker å utdefinere henne (som fersk stipendiat). Det burde hun avstått fra. Hun har selv i flere måneder nå argumentert aggressivt og skråsikkert i saken om politisk TV- reklame, med skarpe utfall og karakteristikker. Våre innlegg er til sammenlikning moderate og saklige i formen, og tar hennes meninger fullt ut på alvor. Å argumentere ensidig for en utvidende tolkning av dommen fra Strasbourg om politisk TV-reklame, er ikke å respektere rettsstaten. Tvert imot. Det er å undergrave den, ut fra manglende forståelse og respekt for hvor grensen faktisk går mellom rett og politikk.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer