Mitt liv med Harry

Ingen vil vedkjenne seg det, men de fleste er det. Det er en harry i oss alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I MORGEN, SKJÆRTORSDAG, drar karavaner av «harryer» over svenskegrensa for å kjøpe billig vin, kjøtt og tobakk. Fiffen på fjellet vil bivåne det hele på Dagsrevyen, etter badstua, og flire over allmuen, som bruker en helligdag på denne måten. Jeg føler derfor behov for å komme dem i forkjøpet med en beretning fra lavlandet om mitt liv med Harry og det utvidede harrybegrep. Tilegnet det norske folk, og spesielt min barndoms by, Hønefoss, som lærte meg å forstå ham, leve med ham, fascineres av ham og frykte ham. En spesiell takk til landbruksminister Lars Sponheim, som løftet begrepet til riksnivå denne gangen, og til sosiolog Kjetil Rolness og humorist Are Kalvø, som har beskrevet ham med innlevelse, respekt og forståelse; sistnevntes bok kom ut for to og et halvt år siden og skrinla mine egne planer om pamfletten «En harry fra Hønefoss». Konstruktive bidrag har jeg også fått fra de fremste brukerne av begrepet, de litt snobbete, men hyggelige og veloppdragne ungehøyreungdommene på Ringerike, og seinere de urbane, trendy, kulturbevisste oslotremenneskene som har dyp angst og forakt for det alminnelige, men som er ambivalente overfor denne figuren. De trenger ham sårt. Tar du harryen fra snobbene, tar du målestokken fra dem.

MITT FORHOLD til Harry startet etter mine nedtegninger en forsommerdag i 1966. Vi hadde avsluttet sjuårig folkeskole i et brutalt skolemarked. Bare halvparten kom inn på realskolen. Resten måtte ta ett eller to år på framhaldsskolen. Vitnemålet avgjorde. Gamle klassekamerater skiltes på hver side av en dyp kulturkonflikt. Jeg fikk ufortjent merkelappen «soss» slengt i fjeset, og svarte toskete på tiltale med harrybetegnelsen. Min oppfatning av fenomenet var fra før nokså konkret. Harryer var gutter som kom hjem fra sjøen. De hang fast i en annen epoke. De eksponerte fortsatt 50-tallets maskuline elvisimitasjon. De hadde sleik, lenge etter at kinoene hadde sluttet å reklamere for brylkrem, investerte i tunge motorsykler, eller «mekka» på gamle biler. De uttrykte seg tydelig, og behersket ikke antydningens kunst, og ble derfor stemplet som vulgære. De kom raskt i jobb og gifta seg tidlig, og falt til ro etter ei hardtslående ungdomstid. De utgjorde en konstant trussel når vi skolegutter skulle følge våre venninner hjem etter realskolens ettermiddagsskift. Det foruroliget oss at jentene ikke bare så trusselen, men åpenbart også følte tiltrekning til disse rå, ubehøvla gutta med smykke i halsgropa og hår på brøstet. Sjalusien rev oss nesten i filler da de forsvant med «en av våre» på sin Harley-Davidson. Ett dumpt slag i femhundrekubikken, og de var ute av horisonten. Vi lå tynt an om vi møtte disse gutta på flatmark. Vi måtte bruke det vi behersket - ordene - vår definisjonsmakt.

ETTER HVERT FORSVANT sleiken og de spisse skoa og utdanningskløfta. Men harrybegrepet besto, med nytt og utvidet innhold, tilpasset snobbenes behov for å markere avstand og egen eksklusivitet. Å være harry er å være konservativ, men tydelig i sin uttrykksform. Det er de som sist tar etter nye moter og alltid ligger på etterskudd i forhold til trender som blir definert av en fortropp som har råd til å følge dem.

Den amerikanske sosiologen Everett M. Rogers, som stadig oppdaterer sin bok om spredning av nye trender, «Diffusion of Innovations», deler oss inn i fire kategorier: trendskaperne, de som tidlig fanger opp trendene, de litt seine i avtrekkeren, og sinkene. Harryene er oss seine og sinkene. Og når vi endelig tror vi er i pakt med tida, er trendsetterne og de moderne opptatt av nye ting. Siden utviklingen går raskere på alle felt, og fordi trender skapes på et økende antall områder, er risikoen for å være sein eller sinke overhengende for de fleste av oss.

HARRYENES HEVN ligger i deres antall. Uten dem stopper Norge. De er produsentene og markedet. De er avisenes lesere og partienes velgere.

De som opptrer nedlatende mot folk som eier ei campingvogn eller handler sine varer der de er billigst, for eksempel i Svinesund, vil aldri oppnå politisk makt. Uten ubevisste harryers støtte vil de alltid være i mindretall.