Mobbing i skolen

Vi vet nok om mobbing og uro i skolen til å gripe fatt i det med konkrete tiltak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forleden avholdt Utdannings- og forskningsdepartementet et fagseminar om uro, mobbing og problemadferd i skolen. Også Dagbladet har den senere tid satt søkelyset på dette. Spørsmålene er mange: Hvor omfattende er problemene? Hvordan kan vi løse dem? Hva vet vi egentlig?

Kreativ uro er positivt. Bråk, mobbing og vold som skaper mistrivsel, utrygghet og forringer læringsmiljøet er ikke bra. Og omfanget er dessverre betydelig: Ca. 100000 elever i norske skoler er årlig i befatning med mobbing. Inntil 75000 elever er utsatt for mobbing - resten mobber selv. På ungdomstrinnet går utviklingen til det verre. Årsakene er som regel mange og komplekse, men trøsten er: Noen skoler har fått bukt med problemet, og vi vet en del om hva som virker.

Ekspertene som deltok på seminaret, var såpass samstemte at jeg, som relativt nyutnevnt statsråd, ble forbauset over hvor svak erfaringsspredningen til nå må ha vært. La meg derfor gjengi noen av mine egne inntrykk.

Betydning

Først litt om det som ikke har betydning for elevers adferd og evne og muligheter for kunnskapstilegnelse i Norge:

  • Geografi er uten betydning. Det er altså ikke slik, som noen tror, at det er mer bråk, mobbing og vold i for eksempel urbane strøk enn det er i utkantområder. Heller ikke faglige prestasjoner er påvirket av geografi.
  • Skolestørrelse er uten betydning. Det er ikke slik, som noen tror, at det er mer problemadferd på store skoler enn det er på små skoler.
  • Klassestørrelse er uten betydning, både når det gjelder problemadferd og faglige prestasjoner.
  • Når det gjelder faglige prestasjoner har for øvrig heller ikke hjemmenes økonomi noen betydning for hvordan det går med elevene.

Forskning viser ellers at det er en positiv sammenheng mellom satsing på god adferd og økt kunnskap. De forsterker hverandre gjensidig.

Tiltak

Så langt jeg kan tolke forskningen og den konkrete erfaringen som er gjort ved ulike skoler, er det også rimelig klart hva slags tiltak som virker. La meg nevne noe:

  • Det som har aller mest betydning, er lærerne og skolelederne. Begge grupper er i bunn og grunn ledere, og denne oppgaven må tas alvorlig. Lederkompetansen må styrkes. I lærerutdanningen bør profesjonskunnskap bli viktigere, mens kommuner og fylkeskommuner, som er skoleeiere, må legge mer vekt på å rekruttere gode ledere og lærere og gi muligheter for å lede.
  • Når det gjennomføres tiltak, bør de gjelde hele skolen og være langsiktige. I Norge har vi for mange korte, fragmenterte, «stuntpregede» og reaktive programmer mot for eksempel mobbing. Skal man gjøre noe, gjelder det ikke bare å reparere, men å forebygge på varig basis.
  • Det viktigste man kan gjøre, er å etablere klare og felles regler for god adferd på skolen. Reglene må ledsages av sanksjoner - som må være kjent og akseptert av elever, foreldre, skoleledelse og lærere. Og når sanksjonene rammer våre egne barn, må vi akseptere at de gjør det.
  • Dernest er elev- og foreldremedvirkning viktig. Elevene må få medansvar for å utvikle en god skole, og foreldrene må bli involvert i mer enn glemmekryss og klassekasser. Foreldre er interessert i at barna deres lærer noe på skolen, og de vil at barna skal oppføre seg ordentlig og være trygge.

Med dette som basis kan øvrige tiltak gjerne variere: Det kan gjøres noe med uteområder og estetikk, verdiformidling og kultur, «åpen skole», felles måltider, dugnader og inspeksjon.

Ansvar

En deltager på seminaret sa: Når vi spør lærere (men sikkert også andre voksne) hva som skal til for å få bukt med problemet, svarer de at de trenger kurs, kompetanse, veiledning, mer penger osv. Når vi spør elevene, svarer de: Vi trenger lærere som ser når det skjer, og som slår ned på det. Vi voksne må altså selv ta ansvar når vi ser at det skjer. Det kan virke besnærende enkelt, men berører antagelig et kjernepunkt: Elevene ønsker seg voksne som er tydelige.

Samtidig bør vi vise frem de gode eksemplene. Regjeringen vil fra høsten etablere en ordning med demonstrasjonsskoler, dvs. skoler som over tid har drevet et aktivt utviklingsarbeid og oppnådd resultater, og som andre kan lære av. Men de skolene som vil forsøke å gjøre noe med problemene, må også orientere seg godt i de tilbud og programmer som finnes. Det er forsket mye, vi har fremragende miljøer i Norge som kan gi hjelp, og stat og kommuner bruker allerede mye penger på å støtte gode tiltak. Men det er viktig at vi bruker pengene på riktig måte og ikke kaster dem bort på kortsiktige kampanjer.