Modermorderne

De er unge, utdannete, sinte og, æh, frekke?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TA GODT IMOT DEM.

Du har riktignok lest dem før i Klassekampen, Morgenbladet, tidsskriftene og i tabloidenes debattspalter. Det er de unge, voksne damene med utdanning, kvinnenettverk og mye på hjertet. Jeg skal passe meg for å skjære dem over samme kam. De har ulike agendaer og er ikke innbyrdes enige, hevder de. Selvfølgelig er de ikke det. Poenget er at i 2004 er det ingen som krever at feminister skal være enige med hverandre. Der kom det, f-ordet.

DET HETER FETT

og lanseres i dag. Et feministisk tidsskrift som har som uttalt målsetting at leseren skal rekke å bli provosert minst en gang i løpet av 52 sider. Tonen er akademisk saklig og argumenterende, også når tematikken er «kjønn i populærmusikken» og handler om Surferosa og Christina Aguilera, dessverre uten at det så mye som rykker i det lille grønne genet mitt som ellers lar seg provosere i ett kjør bare jeg blar meg gjennom en mandagsutgave av Dagbladet. Derimot er det en sjanse for at KrFs førstedame innen akademia, Dagfinn Høybråten og pave Johannes Paul IIs egen rådgiver, professor Janne Haaland Matlary, hever øyenbrynet når hun forklares som rablende mørkemann av verste fundamentalistiske skuffe av Fetts politiske redaktør, Martine Aurdal.

JEG LIKER MODERMORD.

Jeg tilhører generasjonen feminister som nokså ukritisk så opp til formødrene våre som våget noe for å skaffe oss stemmerett og studielån, familieplanlegging og barnetrygd. Vi fikk som kjent en lei tendens til å foretrekke det idylliske søsterskapet i stedet for konfrontasjonen som var øremerket våre, og maktens, menn. Vi var mange, men likevel så sårbare at vi valgte å stå mest mulig sammen for å få gjennomslag for en samfunnsforståelse der kvinneperspektivet helst skulle bli like selvfølgelig som det nå er å skrive hun/han om et menneske.

FADERMORD

er derimot en klassisk øvelse for unge menn som vil opp og fram og bli sett av mor, selve veien inn i voksenlivet. Modermoderiske kvinner har færre forbilder når de opererer i åpent terreng som Aurdal versus Matlary, og Hanne Kraugerud når hun tar oppgjøret med den respekterte feministen, spaltisten og forskeren Toril Moi. Det er modig og viktig. Ingen av dem er kvinner som sutrer over ikke å få ordet. De tar det. Hvordan skulle de ellers få det?

JEG HAR ET

problem med å se den feministisk/politiske retningen ansvarlig redaktør Kristin Engh Førde anlegger for sitt tidsskrift, utover å være et forum for en debatt som foregår mange andre steder. Jorun Solheim skriver riktignok i spalten sin at «det feministiske prosjektet er en kontinuerlig diskurs», uten at jeg fryser på ryggen av den grunn. Derimot irriterer det meg at spaltisten Anne Lindmo hevder å ha sett meg på releasefest på Continental når jeg ikke var der. Skikkelig provosert, altså. Men først på side 48.