Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Moderne knefall

Intimbilder på avveie har skapt en grøssende offentlig fryd. Teknologien seirer over privatliv og personvern.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VÅR TID PREGES av store samfunnsendringer drevet fram av teknologi og økonomiske reformer. Det typiske for slike overgangsperioder er at motsetninger og paradokser tårner seg opp. Ingen vil lenger vente på at det nye skal vokse ut av det gamle, slik vi kjenner det fra historiens lange linjer. Isteden hersker en annen og raskere dynamikk hvor det nye etableres parallelt - og ofte i strid - med det gamle. Resultatet er at teknologien etablerer skinnende nye virkemidler, mens målene blir mattere og mattere. Akkurat det er i ferd med å skje når det gjelder privatlivets fred og personvernet.

KANSKJE MISTET vi dyden da et TV-selskap opprettet et menneskeakvarium på Fornebu. For noen av oss var Big Brother kjedeligere enn å se maling tørke. Men at programmet sprengte intimitetens grenser er det ingen tvil om. Skal du være berømt i femten minutter må du akseptere å få flomlyset opp i anus. Slik er hovedprinsippet for moderne fjernsyn, selv om kamera som oftest holdes noe høyere enn møtestedet for høye og venstre bein. På sin måte er det greit nok så lenge aktørene vet hva de gjør og har en viss forståelse av de langsiktige konsekvensene. Mer alvorlig er hvordan dette har påvirket vår kollektive oppfatning av hva som er privat, og hvem som skal vokte grensene.

TYVERIET AV skuespilleren Kåre Conradis mobiltelefon og private bilder førte i nesten 48 timer til en debatt om grensene for det private og det offentlige. Den debatten var ikke mye oppløftende. Mange politikere, jurister og nettaktører snudde ansvarsforholdet på hodet: Du må selv sørge for at tyven ikke får tak i det som er privat. I internettets tidsalder er publiseringsansvaret bare en fjerne bris, like lett å fange som vinden. Teknologien er nå en gang slik at nesten alt som lagres digitalt kan stjeles ved innbrudd. Serverne befinner seg utenfor landets grenser osv.

KNEFALLET for teknologien er slett ikke overraskende, bare merkelig ureflektert. Det påfallende er den dobbelthet som preger kravene til nye og gamle medier. Vi er på vei inn i en situasjon hvor svært mange - kanskje de fleste - aksepterer overtramp i digitale medier fordi de ikke kan forhindres av praktiske eller økonomiske grunner. Her er vi godt i gang med å skape et svart hull i etisk forstand. Men parallelt med dette skjer en gradvis skjerpelse av vernet om privatlivets fred i de tradisjonelle mediene, både juridisk og presseetisk.

INNSTRAMNINGEN har pågått ei tid og på ulike nivåer. Stortinget har bedt regjeringen utarbeide forslag til en egen paragraf i grunnloven som skal gi sterkere vern når det gjelder privatlivets fred. Det europeiske rettsapparatet har avsagt dommer som klart peker i skjerpende retning. Her hjemme kan forventes klarere straffelovgivning når det gjelder privatlivet, mens ærekrenkelser overføres til sivilretten. Også i avgjørelsene i Pressens Faglige Utvalg kan det spores en strengere presseetisk vurdering i slike spørsmål. Det handler altså om en schizofren medieutvikling som også bærer i seg kimen til tradisjonell klassejuss: Bedre juridisk beskyttelse av makthavere, utlevering av andre i medier som ikke tar ansvar.

SÅ KAN MAN spørre: Spiller det noen rolle om kjente personers privatliv brettes ut mot sin vilje? Ytringsfrihetskommisjonen gir et svar som gjelder alle: Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man kan føle seg fri fra å måtte stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor ytre, ukjente kontrollører. Den offentlige samtalen i et fritt samfunn har sitt utgangspunkt i slike frie og utvungne prosesser. Ytringsfriheten og den offentlige sfære har altså som forutsetning at det finnes en privat sfære hvor mediene eller andre ikke har noen rett til å trenge inn.

UTVIKLINGEN mot en nedbygging eller sprengning av det private rommet, handler ikke bare om tendenser i medieutviklingen. Den digitale teknologien har som kjent den egenskapen at den kan speilvendes, dvs. brukes til overvåking. Vi har opphevet den urgamle retten til taushet og godtatt omfattende bruk av kommunikasjonskontroll i straffesaker. Vi aksepterer videoopptak og registreringer på stadig flere områder. Gradvis blir den private sfæren mindre. Slik krymper vi friheten.