Moderne pantere

Eldregruppa vokser, tar kontroll over sitt liv og forlanger å bli hørt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG MOTTOK NYLIG et brev fra en 78 år gammel dame. Hun er opptatt av debatten om pensjonsreformen, selv om den ikke vil ramme henne. Hun er dessuten sterkt engasjert i politikk og kultur, som tillitsvalgt og som privatperson. Brevet vitner om et aktivt og meningsfylt liv, fullt på høyde med det vi venter av dagens norske borgere i langt yngre aldersgrupper. Jeg tok brevet fram igjen da jeg denne uka leste om et eldreopprør i Høyre. Konservative som hadde sine ungdomsår i 1950-åra, er kritiske til utviklingen i partiet. De har et sterkt politisk engasjement fortsatt. Det samme kan man si om den 86 år gamle Halfdan Hegtun i Bærum, som for to år siden ble valgt inn i kommunestyret med stor margin, eller hans vel 80-årige kollega Peter F. Hjort, som gjorde samme bragd.

VI HAR FÅTT en stor, vital og ressurssterk eldrebefolkning, og eldrebransjen er i vekst: Marked og sivilsamfunn ser de eldre som ei forbrukergruppe med stort forbrukspotensial. De går på kurs, leser og maler og abonnerer på opera og filharmoni, og fyller store saler for å lytte til forelesninger på lokale eldreuniversiteter og reiser til fjerne reisemål. Som Roma-guiden pater Pollestad sier: «Her treffer jeg masse vitebegjærlige gamle damer.» De er storforbrukere av kultur, og de vil etter hvert utgjøre en betydelig del av det økonomen Richard Florida kaller «den kreative klasse», som holder hjulene i gang i den nye økonomien. For to år siden så vi dem i aktivitet i realityserien «Eldrebølgen» - den største realitysuksessen på norsk fjernsyn.

MEDIENE og politikerne framstiller ofte den norske alderdommen som preget av elendighet og usikkerhet. Vi møter de gamle når de ikke har fått den offentlige omsorgen og hjelpen de har rett på. Men ifølge undersøkelser vurderer mer enn halvparten av dem over 80 år sin egen helse som god eller meget god, og bare 20 prosent sier at den er dårlig eller meget dårlig. Når den reelle pensjonsalderen er nærmere 60 enn 70, sier det seg selv at mange får en lang periode som aktive i «den tredje alder». Det skaper grobunn for en gruppetilhørighet basert på alder. Færre er utslitt ved pensjoneringen enn før, dagens funksjonærpensjonister har alle muligheter for et aktivt liv. Mens sinnbildet på en pensjonist var «mannen med hatt», som satt hjemme ved radioapparatet og drakk kaffe, er dagens en ressurs for samfunnet som kan bidra «... på tvers av livets fire aldre», som sosiologen Gunhild Hagestad formulerer det.

NOE AV DET VIKTIGSTE nye i utviklingen sett fra et politisk ståsted er at de eldre er blitt opptatt av å forme sin egen politikk, de er blitt subjekt i stedet for objekt. Vi finner dem derfor like ofte i ulike former for aksjonisme som i politiske partier. Men partiene har fattet interesse for dem. Mens de tidligere spurte «Hva skal vi gjøre med de eldre?», nærmer partiene seg nå eldregruppa for å få dem med som aktive aktører. Rett nok er landets fremste politiske institusjon, Stortinget, nesten fritt for representanter over 60. Men jeg ser ikke bort fra at det kan snu. John Alvheim har i så måte vært et godt eksempel på harmdirrende engasjement og politisk kreativitet langt inn i pensjonsalderen. Akkurat som i arbeidslivet og samfunnet for øvrig er det nå endelig en tendens til å se eldre som bærere av kunnskap og erfaring som har en verdi i seg selv.

STATSVITEREN Frode Berglund har analysert sammenhengen mellom alder og politisk tilhørighet i en artikkel i Statsvitenskapelig Tidsskrift. Han ser at det skjer en endring i mønsteret som har vært. Også de eldre velgerne fristiller seg i forhold til partiet de har stemt på fra valg til valg. Alderspartiene har vært SV, som framstår som de unges parti, og KrF som de eldres. Bildet har vært stabilt, men i det aller siste har det vært en tendens mot at eldre tidligere arbeiderpartivelgere går til Fremskrittspartiet. Det er også påfallende at Arbeiderpartiet har tapt tillit på saker som har med eldreomsorg å gjøre, mens Frp har styrket sin posisjon på dette området.

ELDREGRUPPA er som alle befolkningsgrupper i endring. De framstår på statistisk nivå som en identifiserbar enhet, men vi vet bare hvordan noen få ser ut. Men de vil også mer og mer stå fram som individer med krav om fritt valg. Kvinner som ble med på likestillingsrevolusjonen, vil være mer krevende som eldre enn deres mødre. Fedre som har tatt pappapermisjon og ansvar for barnas liv, vil ha andre livsmønstre som eldre enn deres fedre. Både kvinner og menn vil også være langt bedre utdannet. De vil forberede seg bedre på alderdommen og ta kontroll også over den delen av sitt liv. De vil kreve frihet og er villige til å ta risiko, for å si det med sosiologen Ulrich Beck. Min aktive og brevskrivende pensjonist vil opplagt få mange likesinnede i åra som kommer.