Moderne spleiselag

Vi kjenner alle noen, og en dag kan det gjelde oss selv: Ryggen holder ikke lenger til å hjelpe pasientene opp av senga. Armene verker for mye til å kjøre traileren. Kvalmen melder seg ved synet av hver ny klient. Nakken har stivnet og sinnet svartnet av musesyke og prestasjonsangst.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

400000 mennesker lever i dag på uførepensjon eller er langtidssykemeldte. Mange av disse, trolig de fleste, mestrer sin egen hverdag og kan utføre et arbeid. Men de klarer ikke gjøre den jobben de hadde, eller den som tilbys på hjemplassen. At noe må gjøres for å stanse veksten i uføretallene, er selv Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen enige om. Utbetalingene til uføretrygd og syketrygd koster staten 80 milliarder koner i året. Den årlige økningen i trygdeutbetalingene legger beslag på nesten hele den utgiftsveksten finansministeren tillater, og stenger for reformer og tiltak på andre områder. Og når det sitter i nordmenns ryggmarg at livet blir mindre verd om en ikke gjør et gagns arbeid, så har finanspolitikerne og sosialpolitikerne et felles mål. Men hvordan få det til?

  • Uføretrygden ble skapt for dem som var uten arbeidsevne, og utformet under industrisamfunnet. Det var de blinde og sterkt fysisk funksjonshemmete som var trygdens opprinnelige målgruppe. Med Gros far, Gudmund Harlem, som pioner, ble attføringstanken innført, forløperen til den såkalte «arbeidslinja». Det offentlige skulle hjelpe dem som søker om uføretrygd tilbake i arbeidslivet.
  • Det meste er prøvd: egne attføringsinstitutter og -bedrifter, innstramming i kriteriene for å få trygd, styrking og omorganisering av trygde- og arbeidskontorene, samarbeidsprosjekter med sosialkontorene, kampanjer i regi av LO og NHO. Resultat: Flere enn noen gang søker om uføretrygd, og får det, til tross for at helsetilstanden i befolkningen er bedre enn før. Staten har mislyktes som attføringskonsulent.
  • Det går en tråd gjennom Sandman-utvalgets forslag: Nå skal den enkelte arbeidstaker og bedrift få et større ansvar. Egenmeldingsperioden skal utvides. Det skal bli lettere å være litt i jobb og samtidig beholde sykepenger. Arbeidsgiverne skal tvinges til innsats for å få sykemeldte tilbake til arbeid, ved at de skal dekke 20 prosent av sykepengene. Bistanden fra trygdekontorene skal basere seg på at arbeidstaker og arbeidsgiver samarbeider om attføringsopplegg.
  • En slik postindustriell utgave av arbeidslinja vil møte sterke motkrefter. For arbeidslivet er i dag selv en viktig årsak til langtidssykdom og uføretrygding. Tempoet er så høyt, forventningene til den enkelte så sterke og endringene så raske, at det ofte ikke er rom på arbeidsplassen for den som fungerer halvveis eller dårlig. Lastebileierne vil neppe gjeninnføre hjelpemann på bilene, kravene til de ansatte i eldreomsorgen vil ikke bli mindre, men større, konkurransen i den nye økonomien vil bare tilta. Og solidariteten er på vikende front. Er det mer lønnsomt for bedriften å budsjettere med litt mer sykepenger enn å lage støtteapparat rundt slitne og frustrerte ansatte, er det fare for at dette blir løsningen.
  • Den moderniseringen av velferdsstaten som Sandman-utvalget foreslår, vil få langt større konsekvenser for enkeltmennesker og arbeidsliv enn om fylkeskommunene forsvinner. Da innstillingen ble kjent, gikk all oppmerksomhet til forslaget om at ansatte bare skal få 80 prosent lønn de 16 første sykedagene. Om staten samtidig reduserer trygdeavgiften, slik utvalget også har foreslått, innebærer dette en egenandel på sykdom på 1250 kroner for den som har en inntekt på 250000 og er syk 16 dager i året.
  • Jeg kan forstå LOs steinharde motstand mot en slik egenandel ut fra tanken om at da er slusene åpnet, at i neste omgang kommer forslag om høyere egenandel for lengre sykdomsperioder. For 1250 kroner som høyeste egenandel i et spleiselag bør kunne vurderes når formålet er så solidarisk som å få flere til å klare seg i arbeidslivet.