Modig afrikansk nei

Endelig en skikkelig gladnyhet fra Afrika, skriver Marte Michelet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Vi snakker ikke mer om EPA, det er nå klart at Afrika avviser EPA», sa Senegals president Abdoulaye Wade mandag, og siktet ikke til kjøpesenterkjeden EPA som ble brukt som skjellsord i Groruddalen på 80-tallet. Det han og de afrikanske landene nå har avvist er derimot EUs hardhendte forsøk på å tvinge på dem ekstreme frihandelsavtaler, gjennom såkalte Economic Partnership Agreements (EPA).

WTO-forhandlingene har brutt sammen, men verdens fattige land opplever fortsatt et intenst press for å åpne opp markedene sine. Siden 2002 har EU vært i egne forhandlinger med 76 av sine tidligere kolonier i Afrika, Karibien og Stillehavet, og etter planen skulle EPA-avtalene være ferdigforhandlet innen utgangen av året. Slik blir det ikke. Til tross for trusler, splitt og hersk-metoder og beinhardt en-til-en-press på utvalgte statsledere, har de aller fleste afrikanske landene stått på sitt og sagt blankt nei til avtalene, som de mener vil få katastrofale følger for kontinentet.

Stridens kjerne er hvorvidt Afrika skal få beskytte lokal industri og matproduksjon gjennom tollbarrierer på import fra EU. Allerede er effekten av billige EU-varer merkbar over hele Afrika. Frossen kylling fra enorme kyllingfabrikker i England danker ut småskala hønseoppdrett i Ghana. Tomater på boks fra Spania selges billigere enn ferske tomater på markeder i Tanzania. For ikke å snakke om pulverkaffen fra Nestlé, som alle steder er langt billigere enn Afrikas egne kaffebønner. Og dette er situasjonen med det nåværende regelverket, der det fortsatt finnes visse restriksjoner. Disse restriksjonene vil EU ha vekk. Nå vil unionen ha «gjensidighet» – siden Afrika får lav toll på det europeiske markedet, må EU få det samme i Afrika.

Dette kravet draperes i vakre ord om utviklingsmuligheter og solidaritet, men realiteten er at afrikanske produsenter ikke har en sjanse i direkte konkurranse med EUs høyt subsidierte varer. EU-kommisjonen legger til grunn at 90 prosent av handelen må liberaliseres, noe som vil sette afrikanske land i en helt umulig skvis over hva de skal gjøre med de ti prosentene de «har igjen»: Skal de beskytte basismatvarer som mais? Skal de verne noen få industrier fra konkurranse? Eller skal de sette høye avgifter på verdifulle importvarer som elektronikk og biler? Det siste er viktig, for de aller fleste APC-landene er fullstendig avhengige av importavgifter for å skaffe inntekter til staten, og tollkutt på EU-varer vil føre til dramatiske reduksjoner i størrelsen på disse landenes allerede beinskrapte statsbudsjetter. Ifølge den britiske bistandsorganisasjonen Oxfam vil tollkuttene EU krever føre til at regjeringene i Gambia og Kapp Verde får 20 % mindre å rutte med, mens Ghana og Senegal vil måtte kutte budsjettene sine med 10-11 %. For krigsherjede Kongos del vil inntektstapet med en EPA-avtale tilsvare det landet i dag bruker på skole og utdanning.

I tillegg til å forsøke å presse fram ytterliggående frihandel på varer, har EU benyttet anledningen til å ta omkamp på mange av slagene unionen allerede har tapt i WTO. De har forsøkt å snike inn klausuler om fri kapitalflyt for multinasjonale selskaper, om privatisering av utdanning og helse, og om såkalte «intellektuelle rettigheter» – for eksempel medisinpatenter.

På toppmøtet mellom Afrika og EU i Lisboa som ble avsluttet forrige søndag, kom den ene europeiske statslederen etter den andre med svulstige uttalelser om «likeverdige parter» og «felles interesser», men i korridorene gikk skarpskodde EU-byråkrater rundt og truet de afrikanske delegasjonene: «Skriv under på EPA, ellers ryker alle tollreduksjoner fra og med 1. januar.» For Namibias del, for eksempel, betyr dette umoralske ultimatumet at eksporten av fisk, kjøtt og druer til en verdi av 450 millioner kroner vil bli tapt over natta.

Likevel er Namibia ett av landene som nekter å gå med på avtalen, og krever at forhandlingene må fortsette.

Foreløpig sier EU plent nei til det. Når afrikanerne likevel våger å trosse sine tidligere europeiske herrer, er det blant annet på grunn av Kina. «Europa er i ferd med å tape konkurransen i Afrika», sier den senegalesiske presidenten – og vet at EU vet det. Det er mye å si om Kinas inntog på den afrikanske arenaen, for eksempel om beskyttelsen av brutale diktatorer som Mugabe. Men Kina skaper også en maktbalanse som gir Afrika sterkere kort på hånden, og legger grunnlaget for den høyst gledelige avvisningen av EUs utpressingstaktikk.