Modne for mer moro

To man skal få lov til å personifisere en slags triumf alle i Rosenborg fortjener æren for: Odd Inge Olsen og Azar Karadas.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av andreomgangen mot Inter løftet de seg opp på det nivået resten av Rosenborg-gutta stort sett befinner seg på når det er høst og Champions League.

Dermed framsto Rosenborg som et bortimot komplett lag. Og i en utgave som kan sammenliknes med hvilken som helst av de foregående.

I HVERT FALL hvis vi vurderer Rosenborgs enkeltkamper i Champions League opp mot hverandre.

  • Resultatet var middels. Derfor ble det også bare en slags triumf. Og slett ikke hva Rosenborg fortjente i går.
  • Men prestasjonen var fantastisk. På høyde med det ypperste Rosenborg har prestert på dette nivået de siste åtte sesongene.

OG SELV OM resultatet er overordnet alt annet på dette nivået, så er det umulig å finne en bedre trøst enn det faktum at Rosenborg i lange perioder rundspilte et av Europas beste lag. Igjen. Og igjen lar man seg forbause og imponere over Rosenborgs prestasjonsevne i slike sammenhenger. Selv om vi har opplevd det mange ganger før. Men det er vel med oss som betrakter disse praktstykkene som med Rosenborg selv:

I det øyeblikket man blir blasert, så forsvinner mye av både gleden og kvaliteten.

FØR PAUSE var Azar Karadas og Odd Inge Olsen proppene i Rosenborg-systemet. Ikke store og alvorlige - og ikke i nærheten av å overskygge alle de andre fornøyelsene Rosenborg bød på. Men nok til at flere av Rosenborgs offensive kombinasjoner stanset opp i ubesluttsomhet eller manglende ferdigheter med ballen i beina.

OG MEDVIRKENDE til at vi satt igjen med en litt trist, men ikke uvant, følelse etter en drøy halvtime:

  • Det beste laget får et mål imot seg etter å ha gått gevinstløs ut av en stor overtaksperiode.
  • Og baklengsmålet kommer på en individuell prestasjon ingen nordmann kan etterlikne. Ganske typisk så langt. Resten ble fantastisk utypisk.

BAKLENGSMÅLET ble aldri av den sorten som blåste lufta ut av Rosenborg og som førte kampen inn i rutinerte verdensstjerners spor. Det ble bare en slags uheldig bagatell i en kamp Rosenborg hadde viljen til å styre - og evnen til å gjennomføre det. Mer eller mindre fra start til mål. Og spesielt etter pause - da Karadas og Olsen hver på sin måte sto fram som kampens store helter.

KARADAS VAR VELDIG synlig med sine to scoringer. Og fra å være litt keitete og omstendelig, hadde han plutselig fått selvtillit til å utrette saker med ballen han aldri før har våget å gjøre. Legg til hans solide luftstyrke og ekstreme offervilje i duellspillet, og Rosenborg har en spissduo i Johnsen/Karadas som rydder unna alle påstander om at Rosenborg er et litt lett og veikt lag.

OLSEN OPPTRÅDTE mer som en effektiv bakmann. Med en teknikk og en pasningssikkerhet som plutselig stemte. Med kløkt og perfekte bevegelser i gjenvinningsfasen. Og med en vanvittig aksjonsradius. Den perfekte makkeren til mer stasjonære Skammelsrud og mer omstendelige Berg i midtbanetrioen.

ROSENBORG SKAPTE 17 sjanser. Inter skapte sju. Cornerforholdet er nøyaktig det samme. Det forteller like mye om kampbildet som om forskjellen i effektivitet.

  • For å si det veldig enkelt: Rosenborg hadde kollektivet, Inter hadde Hernan Crespo.

Jeg vil påstå at det var et av fotballverdens beste kollektiver - alle forutsetninger medregnet - mot en av verdens beste spisser.

SKJØNT I GÅR var det bare drakta og litt av hudfargen som skilte Rosenborgs individualister fra dem som per definisjon skulle være langt bedre. Ørjan Berg ga italienerne en rekke oppvisningsnumre i ballbehandling. Janne Saarinen var tilbake som en gigant både offensivt og defensivt. Og Bent Skammelsrud har kanskje aldri hatt samme kongestatus sentralt på en internasjonal midtbane. Tre nevnt, ingen glemt.

Men kampen går inn i Rosenborg-historien som en av de aller beste. Bare resultatet gir grunnlag for en diskusjon.