Monopol på makt

LO-leder Yngve Hågensen og NHO-sjef Karl Glad trenger ikke mase på regjeringen om lovendringer for å begrense uregjerlige organisasjoners streikerett. De kan heller gi opp litt av sin monopolmakt og slippe andre til ved bordet. Da vil mange streiker avverges uten bruk av strengere reguleringer. Selv ikke streikekåte AF anser streik som noe godt virkemiddel, bortsett fra som et middel til å bli sett og hørt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I år endte det hele som kjent med langvarige, i manges øyne meningsløse streiker, og et rekorddyrt oppgjør, særlig i offentlig sektor. Nå ber LO regjeringen børste støvet av Arbeidsrettsrådets innstilling til ny arbeidstvistlov. Den ble overlevert høsten 1996, men har siden blitt liggende i skuffen i Kommunal- og arbeidsdepartementet.

,ø,øSkuffen ble låst omhyggelig igjen da Bondeviks mannskap rykket inn i regjeringskontorene.

I Voksenåsenerklæringen står det svart på hvitt at regjeringen er kritisk til Arbeidsrettsrådets forslag. Nå tyder uttalelser fra Kommunaldepartementet på at man har begynt å smugtitte i forslaget. Det vil vi i så fall sterkt fraråde. Det er nok å lese rådets sammensetning for å se at dets forslag ikke kan løse Balkan-tilstandene mellom arbeidslivets organisasjoner. Av rådets sju faste representanter er to fra LO, to fra NHO. Ingen representerer AF, ingen YS, ingen den store arbeidsgiverorganisasjonen utenfor NHO, Handelsnæringens Hovedorganisasjon HSH.

,ø,øSlik er det også i Det tekniske beregningsutvalget som hvert år presenterer tall og statistikk som blir lagt til grunn ved forhandlingene. Når regjeringen skal utnevne ny riksmeklingsmann og leder for rikslønnsnemnda er det LO og NHO som blir rådspurt. Da Gro-regjeringen satte ned Sysselsettingskommisjonen hoppet man også elegant bukk over arbeidslivets outsidere. AF og YS med mange hundre tusen medlemmer satt på gangen da premissene for 90-årenes lønnsregime ble fastlagt.

,ø,øSiden har de brukt alle sine krefter på å dokumentere sine relative tap og å demonstrere sin avmakt gjennom desperate streiker. Og før årets slag hadde både opinion og politikere innsett at LO-profilen ikke hadde sikret lærere, helsepersonell og andre utdanningsgrupper god nok lønnsutvikling.

,ø,øDet er ingen tvil om at deres rop bidro til årets lønnseksplosjon, med store samfunnsøkonomiske konsekvenser. Men hva skjer? Samfunnet bruker milliarder av kroner uten å rette opp skjevhetene. I festrusen glemte politikerne festens formål. Hvis regjeringen vil streikekaoset til livs, bør den lete etter de meningsløse streikers årsaker. Ikke stramme til de avmektiges livsbetingelser.

,ø,øLovendringer kan nok være påkrevet. Verden har tross alt forandret seg en smule siden Arbeidstvistloven ble vedtatt i 1927. Mye taler for at lønnsforhandlinger og arbeidstvister blant statsansatte og kommuneansatte bør reguleres av samme lov, uten at den må bli en blåkopi av Tjenestetvistloven.

,ø,øMen politikere og parter bør utvide perspektivet og se på hele forhandlingssystemet. Er det nødvendigvis slik at Fellesforbundet og verkstedsindustrien skal forhandle først hver eneste gang? Og dermed bestemme rammer og innretning for såvel kronetillegg som sosiale reformer? Bør Rikslønnsnemnda ha større frihet slik at den kan oppfattes som en rettferdig overdommer? Tør man tenke tanken i fellesskap om hva som kan være rettferdige lønnsforskjeller? Og hva med gratispassasjerene, de uorganiserte? Skal de uten å løfte en finger ta del i alle tilkjempede goder?

,ø,øRegjeringen bør kjenne sin besøkelsestid og utvide de LO- og NHO-dominerte organer slik at de blir representative. Med AF, YS og frie, uavhengige organisasjoner i Arbeidsrettsrådet ville forslagene til lovendringer utvilsomt blitt annerledes. Men viktigere; de ville mest sannsynlig fått bred aksept.