Monumentalt feilgrep

I går fikk Knut Steen som ventet tommelen ned for sitt monument over Kong Olav V. Det skyldes ikke bare måten den stiliserte skikkelsen i granitt hever hånda på.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OSLO KOMMUNES håndtering av saken har vært så uprofesjonell, at den bare kan kalles et monumentalt feilgrep. Varsellampene burde blinket hos kommunen lenge før det kom til en kansellering av den 7,5 meter høye skulpturen. Som Knut Steen fikk i oppdrag å lage direkte fra Oslo-ordfører Per Ditlef-Simonsen for seks år siden. Dette har Norsk Billedhoggerforening med rette hisset seg opp over. Men saken er ikke så enkel. Forut for at Ditlef-Simonsen agerte som en kommunal Medici-fyrste overfor Steen hadde mye skjedd. En åpen tevling mellom 33 norske skulptører førte ikke fram. Det samme skjedde med fem utvalgte i en engere konkurranse. Og like resultatløs ble den kunstneriske kappestriden da bare to konkurrerte. Dette burde resultert i at kommunen begravde tanken på å hedre Folkekongen med et monumentalt minne i Rådhusets nærhet. Delvis fordi Rådhusplassen ikke kler en kneisende gigant i granitt. Uansett om selve materialet passer stedet.

MONUMENTER OVER KONGER og andre statsoverhoder har blitt en problematisk sjanger i vår tid. En tung tradisjon med autoritære trekk og patosfylt retorikk ligger i utgangspunktet som blytunge slagskygger over slike prosjekter. Nils Aas var unntaket som gjennom år av omarbeidinger kom fram til sin geniale framstilling av Håkon VII på 7. juniplassen. Steens monumentale skala i stein skurrer mot minnet om hans etterfølger. Olav V. eksisterer i manges erindring fra fotografiet på flukt ved bjørkestammen, under hjemkomsten i åpen bil etter krigen og på trikken i skiutstyr. Den kollektive sørgehandlingen med ord, blomster i snøen og tente lys i vintermørket rundt Slottet da han døde, var et verdig uttrykk for denne folkelige forestillingen om ham. De tett grupperte prismeformene som omkranser Steens figur kan tolkes som symbolbærende lys. Men er mer nærliggende å se som små, anonymiserte skikkelser underlagt en mektige landsfader. Det siste rimer dårlig med et folkelig image.

DET VERSTE for Knut Steen blir neppe å avfinne seg med at kongeprosjektet kullseilte før det forlot beddingen i Italia.I Carrara-steinbruddene og Pietrasantas tradisjonsrike steinhoggermiljø nyter han dessuten en faglig respekt, som fortsatt gir verdighet til hans profesjonelle liv. Verre vil det for ei tid bli med hans kunstneriske ry på hjemlig grunn. Selv om han for lengst har skrevet kunsthistorie her til lands. Kommunen må derfor gi ham en raus økonomisk oppreisning. Og huske at monument er avledet fra det latinske monére . Det betyr å mane og minne om. Oslo Kommune bør for å unngå framtidige fadeser skrive seg dette ordet på minnet.