- Mor ble behandlet som annenrangs menneske

Tone Zander var en av de brysomme pårørende. Nå er hennes mor Reidun død, men kampen for de dementes kår lever videre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Politikerne, byråkratene, de ansatte ved sykehjemmene, pårørende - alle vet at tilbudet ikke er bra nok. Likevel blir ikke dementes behov tatt på alvor.

Tone Zander sutrer ikke. Hun raser i fortvilelse over at hun måtte se sin mor sykne hen sakte, men sikkert, mens det offentlige behandlet henne som et annenrangs menneske.

I oktober døde Reidun Zander, 74 år gammel.

- Mamma levde med aldersdemens i fem år. Hun mistet etter hvert taleevnen, klarte ikke å gjøre ting i riktig rekkefølge, men var aldri utagerende. I mange år fungerte hun greit i bokollektiv, forteller Zander.

Pårørendes kamp

Sitt første møte med de sjokkerende holdningene i norsk helsevesen, fikk informasjonssjefen i Norsk Kommuneforbund da moren brakk lårhalsen for to år siden.

Ingen rehabilitering

- Da hun skulle ut av sykehuset, spurte jeg hva slags rehabilitering de ville tilby henne. Svaret var ganske enkelt: Demente får ikke rehabilitering. Var det best for systemet at hun ble sengepasient? Var hun ikke verdt å bruke penger på? spør Zander.

Familien protesterte høylytt, og moren fikk rehabilitering - til slutt.

- Pårørende må tørre å stille spørsmål ved hjelpen og forlange å bli tatt på alvor. Gjennom jobben min har jeg lært hvor jeg skal henvende meg og hva som skal til. Jeg tør ikke tenke på alle dem som ikke har pårørende til å rope ut for seg, sier Zander.

Mangel på stell

Familien Zander har mange grove eksempler fra tida mamma Reidun levde på institusjon.

Hun ville gjerne gå turer, se pen ut, spise god mat og ha sosial kontakt. Sykehjemspersonalet hadde derimot knapt nok tid til å gi nødvendig stell.

- Vi kom hjem etter to ukers ferie og fant min mor sittende i en stol på sykehjemmet. Hun var gul og blå i ansiktet etter et fall. Hodet hang. Hun luktet bæsj. Klærne var skitne og foran henne sto en skål kald grøt. Jeg spurte hva som sto på, og fikk beskjed om at hun ikke hadde spist på tre dager. Å la noen sitte med våte bleier er et overgrep. Jeg synes også det er grovt at personalet ikke tok seg bryet med å finne ut hva slags mat min mor likte. En telefon til bofellesskapet hadde vært nok, påpeker Zander.

Den siste måneden moren levde, bodde hun på en avdeling med sju demente. To satt i rullestol, flere vandret urolig rundt i gangene. Likevel var det var bare én pleier til å ta seg av dem alle.

- Nå må ledersjiktet ved sykehjemmene skrike ut. De kan ikke fortsette å være mer lojale mot budsjettene enn mot menneskene. Slutt å forsvare lovbruddene, oppfordrer Tone Zander.

DA MOR LEVDE: I oktober døde Reidun Zander, 74 år gammel, etter å ha levd med aldersdemens i fem år.Datteren Tone var fortvilet vitne til at den syke morens behov ikke ble tatt på alvor ved sykehjemmet. - Det handler om verdighet, respekt og vilje til handling. Samfunnet kan ikke lenger sitte med åpne øyne og se på overgrepene mot hjelpetrengende eldre, mener Tone Zander.