Mor i vitneboksen

Foreldre kan avslå å forklare seg i retten når barna sitter på tiltalebenken. Det benytter de seg ikke av i Frogner grendehus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SITTER ytterst på første benk blant tilhørerne i Frogner grendehus og ser Bodil Kirkemo skrått bakfra mens hun under det meste av forklaringen vender seg mot advokat Frode Sulland som har innkalt henne som sitt vitne og som forsvarer Veronica, hennes eldste datter. Hun er det vi bruker å kalle et «flinkt» vitne som venter å få alle spørsmålene som kommer, og har pugget svarene. Tor Kjærvik som forsvarer Kristin Kirkemo Haukeland, vitnets datter nummer to, starter sin utspørring med nokså direkte å antyde at Bodil Kirkemo er et instruert vitne. Men det avviser hun.

Jeg forsøker å forestille meg morens situasjon der hun sitter i stolen foran vitneboksen med datteren Veronica på første tiltalebenk bare et par korte meter unna, og med datteren Kristin et par meter lenger bak. Men det er umulig. Jeg kan bare høre hva hun sier og se hva hun gjør.

I SITT VITNEPROV frikjenner hun Veronica og hennes ektemann Per, men hevder at Kristin lyver og forsøker å skyve skylda på andre. Nærmere en direkte drapsanklage mot sin egen datter er det ikke mulig å komme.

Det er ganske hjerteskjærende å høre henne irettesette Kristins forsvarer Tor Kjærvik med ordene: «Jeg kjenner mine barn bedre enn deg, Kjærvik. Jeg sier ikke at Kristin og Lars er mordere, men Kristin lyver i denne saken, og det står jeg på».

Kjærvik følger selvfølgelig opp med å spørre om hennes blanke frifinnelse av Per og Veronica ikke påvirkes av at de begge to løy både for politiet og herredsretten om falske kjøpekontrakter og hendelsene i selskapet på Orderud lille julaften. Til det svarer hun, slik Veronica gjorde i sin forklaring, at det var for å prøve å unngå at de mistet kontakten med Kristins sønn.

FORSVARER SULLAND leder henne varlig inn i rollen som karaktervitne der hun skryter Veronica til skyene, og ikke gjør forsøk på å skjule at hun er fortvilet og bitter på Kristin som kastet bort sin ungdom, og kanskje sitt liv, på jakt etter rus helt fra slutten av sjuende klasse.

For retten er denne delen av Bodil Kirkemos prov langt på vei overflødig. Like overflødig som den delen av vitneprovet til hennes fraskilte mann Sverre som handlet om hva han mente og trodde om sine to døtre. Sverre Kirkemo var aktoratets vitne.

Begge disse foreldrene kan som nære slektninger av de tiltalte, la være å forklare seg. Men begge har vært smertelig villige til å si svært mye mer enn både barna deres og alle vi andre som følger denne tragedien, har godt av. Brutalt sagt har begge lite å komme med av betydning for retten.

BODIL KIRKEMO blir nesten påfallende ivrig når hun forteller retten at Kristin en gang i 1998 sier at hun kjenner sønnen til Anne Orderuds ektemann, og at denne sønnen er en venn av Lars Grønnerød som også er tilstede og bekrefter dette. Men så slipper aktor Jørn S. Maurud til og lurer på hvorfor denne opplysningen ikke finnes i Bodil Kirkemos politiforklaringer. Veronicas medforsvarer må trø hjelpende til og finne en henvisning som bare dekker delvis, i en politiforklaring avgitt etter ett av attentatene mot Anne Orderud og Per Paust.

Bodil Kirkemo var gjest i selskapet lille julaften 1998 på Orderud gård. Men hun kom dit etter at vådeskuddet var avfyrt, og gikk før drapsplanleggingen i følge tiltalen fant sted. Hun bidrar bare med sine observasjoner av at Veronica virket mutt fram til mor og datter før middagen bestemte seg for at Kristins dårlige humør ikke skulle få ødelegge juleselskapet. Hun var på jobb som hjelpepleier ved et sykehjem i Spania da Kristian Magnus og Marie Orderud ble henrettet i kårboligen på Orderud natt til 22. mai for to år siden, og gir ikke retten faktisk kunnskap av betydning for de sentrale elementene i tiltalen som er planleggingen av drap og overlevering av våpen. Hun blir langt på vei ett av disse vitnene som dommer Trond Våpenstad sier retten ikke trenger å lytte til, de som kommer for å hjelpe dommeren til å synse om skyldspørsmålet.

Tragedien både hun og den tidligere ektemannen likevel velger å gjøre synlig for all verden, er at de to tar dommerens plass og dømmer det ene og frikjenner det andre av sine barn.