BERLIN (Dagbladet): Det ble et rørende møte mellom mor og datter - som ikke hadde sett hverandre siden oktober 1944.
Ei 19 år gamle jente fra småbyen Novellara i Nord-Italia ble under krigen sendt til Frankfurt som tvangsarbeider. Selv om hun var innkvartert i en arbeidsleir, greide den italienske kvinnen å stifte bekjentskap med en lokal mann - Margot Bachmanns far.
Paret fikk i oktober 1944 et barn sammen.
Nazimyndighetene besluttet imidlertid å ta foreldreretten fra mora og plassere barnet på en institusjon. Et halvt år senere var krigen slutt og den italienske kvinnen ble etter hvert sendt hjem.
Hun forteller nå at hun - da hun dro - hadde vært overbevist om at både Margot og barnefaren var omkommet i løpet av krigens siste dager. Derfor hadde hun aldri senere forsøkt å oppspore dem. Hun visste heller ikke at hun hadde fått barn med en mann som allerede var gift.
Hos pappa
Etter at hun selv var reist fra Tyskland, fikk barnefaren nyss om at datteren hans befant seg på et barnehjem i byen. Han tok til seg sin egen datter, og lot henne vokse opp sammen med hennes syv yngre halvsøsken.
- Bare historien om hvor jeg stammet fra, var et tema som vi absolutt aldri berørte gjennom min oppvekst. Jeg var klar over at jeg hadde hatt en italiensk mamma, men fikk som lita jente høre at hun var død - en versjon som jeg for øvrig aldri trodde helt på, sier Margot Bachmann i en pressemelding fra International Tracing Senter (ITS).
- Jeg ønsket å vite mer om hvem moren min var - om vi lignet hverandre. Kanskje kunne jeg finne slektninger som hadde bilder av henne? At hun fortsatt skulle være i live, hadde jeg aldri forestilt meg.
Fant mamma
Fordi hun verken ønsket å såre sin stemor eller legge seg ut med sin strenge pappa, ventet hun til begge var døde, før hun begynte å lete. Det hjalp godt at morens fulle navn sto på Margots dåpsattest, som dukket fram fra bånn av en skuff.
Tysk Røde Kors sendte henvendelsen hennes videre til International Tracing Service - et arkiv med personopplysninger på millioner av tidligere tvangsarbeidere og konsentrasjonsleirfanger i Nazi-Tyskland.
Det tok ikke ekspertene på ITS lang tid å konstatere at Margots mor fortsatt var i live, og at hun bor - med sin digre familie - i Novellara. Det ble derfor også et rørende møte med en hærskare halvsøsken og deres etterkommere, da Margot Bachmann i helga hadde med seg sin familie for å hilse på moren sin for første gang.
- Jeg hadde aldri våget å håpe eller tro at jeg noen gang skulle få gi mora mi en skikkelig klem, sier Margot Bachmann i pressemeldingen.
- Nå er jeg overlykkelig over å vite at hun har det bra og over at vi nådde å bli kjent med hverandre.
Sjelden
Friederike Scharlau, som i helga var med som ITUs representant på Margots store tur til Italia, betegner det hele som et under.
- Det er nå om dagen veldig sjeldent at vi kan oppklare slike tilfeller - hvor adskillelsen mellom foreldre og barn fant sted under krigen. Flesteparten av dem som levde den gangen, er ikke lenger blant oss. Men rett som det er, kan vi opprette kontakt til søsken, fettere og kusiner - eller annen slekt, sier Scharlau.
