Mor på offensiven

Den norske kvinnen får både i pose og sekk. Hun inntar stadig nye posisjoner i samfunnet og kan glede seg over at mannen tilpasser seg sin nye kjønnsrolle. Samtidig styrker mor sin makt i familien, på bekostning av far.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den norske mannen opplever seg ikke som en taper i kampen for likestilling mellom kjønnene. Dagbladets og Markeds- og Mediainstituttets undersøkelse om den norske mannens liv og holdninger gjør slike påstander til skamme. Over 90 prosent av mennene sier de er meget eller ganske lykkelige. Det store flertallet trives med seg selv, med de nye kjønnsrollene, og med å ha et større ansvar for barna enn fedrene deres hadde.

  • Nå skal vi alltid ta slike spørreundersøkelser med en klype salt. Folk svarer lett slik de tror man bør svare. Det skal mot til å innrømme at man opplever seg selv som en mislykket person eller har holdninger som ikke er politisk korrekte. Det virker f.eks. ikke særlig troverdig når mennene i undersøkelsen rangerer «sexy» nærmest på bånn av de egenskapene som er viktige hos en kvinnelig partner. Dessuten liker ikke vi partnere at vi ble valgt som en god kamerat.
  • Én årsak til at mannen er tilfreds med det nye kjønnsrollemønsteret, er temmelig opplagt, selv om den sjelden blir satt ord på: Kvinnenes yrkesaktivitet har gitt familiene bedre råd. Penger til bil, sportsutstyr, oppvaskmaskin og ferieturer kompenserer for travle hverdager. Og den tida familien taper ved at mor jobber utenfor hjemmet, kompenseres et stykke på vei ved at husarbeidet er blitt mer lettvint, og ved at far tar seg mer av barna.
  • Den nye farsrollen er skapt gjennom kjærlig tvang, for å låne et uttrykk fra tidligere barneminister Grete Berget. Fedrenes involvering i barnas liv har økt i takt med kvinnenes utmarsj i yrkeslivet. Da fedrekvoten i folketrygdens fødselspermisjon ble innført, benyttet nesten ingen seg av ordningen de første årene. I dag benytter et stort flertall av nye fedre seg av retten til å være hjemme, både av den permisjonskvoten mor ikke kan overta, og av den som kan deles mellom foreldrene.
  • At kvinnene i løpet av en generasjon har forlatt husmorrollen, innebærer en omveltning i samfunnet som vi ennå ikke har sett de fulle konsekvensene av. Nå er det flere unge kvinner enn unge menn som tar universitetsutdanning. I den andre enden av den sosiale rangstigen er det mennene som marginaliseres, som blir arbeidsledige i nedgangstider og er sosialkontorenes problembarn. Deres fysiske overlegenhet er ingen ressurs i et samfunn som etterspør kunnskap, ikke kroppsarbeid, og hvor oppgavene for ufaglærte er de samme som menn på hjemmefronten overlater til sine koner.
  • Noe uventet ligger de yrkesaktive norske kvinnene på fødselstoppen i Europa. Vi får flere barn enn kvinnene i noe annet europeisk land, mens spanske og italienske kvinner føder færrest barn - til tross for pavens forbud mot p-piller og spiral. Det er altså ikke de tradisjonelle familieverdiene som stimulerer dagens kvinner til å føde, men økonomisk selvstendighet, høy levestandard og et godt utbygd velferdssystem.
  • At menn engasjerer seg mer enn før i barn og hjem, betyr som kjent ikke at det er likestilling på hjemmefronten. Fortsatt er det mor som har de tyngste oppgavene og det største ansvaret. Om forholdet til far tar slutt, får hun betalt for innsatsen. For selv om også skilte fedre har fått mer kontakt med barna sine enn før, blir barna fortsatt nesten alltid boende hos mor. I oppløste samboerforhold øker andelen mødre som har omsorgen for barna. Og samboerskap blir en stadig vanligere familieform. Mer enn 30 prosent av norske barn fødes i dag av samboende kvinner.
  • I motsetning til før p-pillens tid, planlegger kvinnene i dag når de vil få barn, og fordi de kan forsørge seg selv, trenger de ikke å gifte seg. Skal far etablere samme posisjon overfor barna som mor, må dette skje gjennom praksis, ved at han tar ansvar og utfører omsorgsoppgaver. Den tida er forbi da forsørgerrollen ga far makt.