VENN OG FIENDE: Muammar Kadhafi (i midten) er en fiende av USA og Vesten, mens Jemen-president Ali Abdullah Saleh (til venstre) er en venn. Til høyre tidligere Egypt-president Hosni Mubarak. Foto: REUTERS/Asmaa Waguih
VENN OG FIENDE: Muammar Kadhafi (i midten) er en fiende av USA og Vesten, mens Jemen-president Ali Abdullah Saleh (til venstre) er en venn. Til høyre tidligere Egypt-president Hosni Mubarak. Foto: REUTERS/Asmaa WaguihVis mer

Moral og dobbeltmoral

Jan-Erik Smilden om forskjellsbehandlingen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- DOBBELTMORAL er bedre enn ingen moral, skal en klok mann ha sagt i sin tid, sa, uten at jeg i farten kan huske hvem det var. Utsagnet kom meg i hu etter å ha skrevet gårsdagens kommentar her på Dagbladet.no om det som skjer i Midtøsten og lest alle tilsvarene til denne artikkelen. Det var litt ros, men mye ris, noe som er vanlig når jeg skriver om slike temaer.

Jeg skal ikke kommentere alle innleggene her, men starte med en liten hilsen til et par stykker som brukte et engelsk banneord, som har omtrent samme betydning som «dra til helvete». Jeg tror ikke på noe helvete, så det argumentet kan dere spare dere.

JEG HAR VÆRT opptatt av politisk dobbeltmoral helt siden jeg begynte å dekke Midtøsten som journalist på 1970-tallet. Da så jeg at det var én regel for Israel og en annen for araberstatene og palestinerne. Israel behøvde ikke å rette seg etter en eneste resolusjon i FNs sikkerhetsråd, landet kunne stort sett oppføre seg som det ville og okkupere land og bygge bosettinger på den okkuperte jorda, stikk i strid med folkeretten og internasjonale konvensjoner.

Seinere oppdaget jeg at arabiske diktatorer som støttet Vesten og særlig USA, også hadde en relativt trygg friplass på jorda, i motsetning til brutale eneherskere som var mot amerikanerne og deres allierte. Også her var dobbeltmoralen påfallende og nedslående for en journalist som tror på litt rettferdighet her i livet. Siden den tid har jeg vært opptatt av dette temaet, noe leserne får ha meg unnskyldt. Men kanskje noen av de mest kritiske hadde hatt godt av å tilbringe noen uker eller måneder i Midtøsten for å se forholdene på egenhånd - og deretter gjøre seg opp en mening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG FÅR MYE kjeft for være antiamerikansk og ensporet; under den kalde krigen ble jeg av og til skjelt ut for å være kommunist - uten at jeg noensinne har hatt sympati med kommunistiske diktaturer eller kommunismen som sådan. En av gårsdagens lesere mente at jeg var mest opptatt av mitt eget hat til USA og at jeg tydelig var «hjernevasket» til det. Nå har jeg ikke vært hos noen psykolog eller psykiater som eventuelt kunne finne ut om jeg er blitt utsatt for slik hjernevasking, men jeg kan ikke skjønne hvem som eventuelt skal ha stått for en slik metodisk indoktrinering av mitt sinn.

DET MÅ VÆRE LOV å ha to tanker i hodet samtidig og ikke bare tenke svart-hvitt. Man er ikke nødvendigvis en fiende av USA fordi man kritiserer amerikanske presidenters invasjoner og intervensjoner i andre land. Man er heller ikke antisemitt fordi man ikke liker at israelerne slipper bomber i hodet på sivile palestinere i Gaza. La det være sagt: Israel har full rett til å leve som en fri nasjon i Midtøsten, men innenfor internasjonalt anerkjente grenser. Men landets myndigheter har ikke lov til å oppføre seg som de ønsker - selv om de altså stort sett får anledning til det.

Flere som kommenterte min artikkel i går, kunne ikke unngå å komme med argumentet om at USA er verdens beskytter og at landet opererer på vegne av både deg og meg og resten av de «snille» innbyggerne i verden. Det at amerikanerne samarbeider med autoritære land som Saudi-Arabia, Jemen og Pakistan er de ikke fordi de støtter det politiske systemet i disse landene, men fordi de sammen bekjemper internasjonal terrorisme.

Nå kan vi snu dette argumentet på hodet. Hvordan hadde situasjonen i Midtøsten og Sentral-Asia sett ut om ikke dobbeltmoralen hadde eksistert?

Hadde islamsk radikalisme fått slik grobunn om ikke mange muslimer hadde følt at de var annenrangs personer og mindre respektert enn sine vestlige og stort sett kristne medmennesker på jorda? Hadde palestinerne tydd til terrorisme og annen vold på 1960- og 1970-tallet hvis de ikke hadde blitt fordrevet fra sitt land og framtidsutsiktene lå i en flyktningleir i Libanon, Jordan eller Syria? Ikke noe forsvar for denne terrorismen eller annen type terrorisme fra min side overhodet, jeg bare spør? Hva kom først, høna eller egget?

Noen av mine lesere synes ikke å være opptatt av moral overhodet, og det er ingen som tvinger dem til. Ordet «realpolitikk» ble brukt i et par innlegg i går, og det er jo et fint ord. Men skal moralen ofres på realpolitikkens alter. Blir verden noe bedre sted å leve av den grunn? Jeg tror det ikke, men det får vel være min sak.