Moral på norsk

Det er en vel etablert observasjon at Norge på 90-tallet er blitt en ganske ensom fettperle i en ellers mager europeisk suppe. Ikke helt uten ironi kan man derfor nå «look to Norway», og si: - Se, der snakker de om moral. De folka der kan ikke ha mye annet å ta seg til.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Visst har man begynt å snakke om moral både i EU og USA. Men alle vet at det virkelige problemet er en europeisk arbeidsledighet på 12 prosent, som ikke vil gå ned, og en galopperende fattigdomsutvikling i USA for store deler av befolkningen. Derfor er en sjelden allianse etablert. Venstreintellektuelle, liberale intellektuelle og superkapitalisten George Soros er enige om at markedskreftene i den kapitalistiske økonomien må styres mer enn i dag. Ellers vil vi stå overfor valget mellom en fri økonomi eller et fritt samfunn. For utviklingen går dit at de to friheter ikke lenger kan forenes.

  • Tung statistikk fyrer opp under hypotesene. Både i Vest-Europa og USA fører arbeidsledighet og fattigdomsutvikling til store subkulturer, der verken demokrati eller moral trives. Det er den virkeligheten Norge bare har sett en liten flik av.
  • Hvis man selv vil gjøre feltstudier, kan man for eksempel ta en tur til det belgiske kull- og stålbeltet i det fransktalende Vallonia. Fra Charleroi i vest til Lihge ved grensa til Tyskland - slå opp på byer i Belgia - er bare slagghaugene igjen av den tidligere så dominerende kullindustrien. I store deler av dette området, der det bor tre- fire millioner innbyggere, er opptil 30 prosent av befolkningen arbeidsledige.
  • Det startet i begynnelsen av 70-tallet, da kullet forsvant. Problemet er at det aldri kom noe i stedet. Dette tungindustriens tyngdepunkt i Europa har ikke funnet nye arbeidsplasser. Mye har vært prøvd, men fortsatt lever hele samfunn i dette området av EU-subsidier, og på en mager vallonsk sosialtrygd. Det føles i kneipene i de tidligere arbeiderklassestrøkene. Fattigdommen gjennomsyrer det meste. Resignasjon er blitt samfunnets klangbunn.
  • Her har massearbeidsledigheten herjet i snart 30 år, og begrepet «langtidsledighet», som i EU utgjør over 50 prosent av ledigheten, har fått et svært bokstavelig innhold. For her har snart to generasjoner vokst opp - uten at mange familier har hatt noe forhold til arbeidslivet. Og kanskje var det tilfeldig. Men det var akkurat her barnemorderen Marc Dutroux grunnla sitt pedofile nettverk, med kidnapping, salg og drap av små jenter som spesiale.
  • Det er slike virkeligheter som gjør at stadig flere heller til den oppfatning at et fritt marked ikke lenger er forenlig med et fritt samfunn. Erkjennelsen har ikke utgangspunkt i marxistisk krisemaksimering. Den er på mange måter paradoksal, fordi det er tilhengerne av en friest mulig økonomi, og et friest mulig samfunn, som nå advarer, og sier Vesten må velge.
  • Det paradoksale er at demokratiets utvikling i Europa og Nord-Amerika var et resultat av den industrielle utviklingen. Det var først som frie forbrukere vi ble frie borgere, med demokratiske rettigheter som stemmerett. Utviklingen ga økt likhet, og velferdsstaten ble utviklet så lenge nesten alle var i arbeid. Men den tid er over. Nå øker forskjellen på folk dramatisk. I USA spiste én prosent av USAs rikeste opp nesten 70 prosent av økningen av verdiskapingen på 80-tallet. Ulikhetene forskyver seg nedover, og store deler av middelklassen føler at de mister fotfestet, og synker ned til en raskt økende gruppe fattige. I EU har man de siste to åra hatt en lenge etterlengtet økonomisk vekst. Men det katastrofale er at sysselsettingen ikke har økt.
  • De arbeidsledige i Europa, og de som er sosialt dumpet i USA, har den demokratiske rettigheten som ligger i stemmeretten. Men hvilke muligheter har de til å leve et anstendig liv? To prosent av USAs voksne, mannlige befolkning sitter for eksempel i fengsel. Og hvor mange fengsler tåler egentlig et samfunn? Det er slike spørsmål som er sentrale i den vestlige verdidebatten - utenfor Norge.