Moras historie

«Jeg kunne hatt lyst til å drepe ham en dag.» Mor (43)

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«To og et halvt år er gått siden den første av jentene mine sprakk. Verden eksploderte. En overgriper hadde torturert henne i fire år. Han var en venn av familien og satt ofte barnevakt for oss. Jeg som trodde jeg hadde full oversikt. Jeg som hadde sett programmer om overgrep på TV, og alltid tenkt: «Hvor er foreldrene? Noe sånt ville jeg ha oppdaget med en gang - jeg som er så tett på barna mine.»

Men det gjorde jeg ikke. Når jeg tenker tilbake, ser jeg ting. Jeg fikk fire barn i løpet av snaut seks år. Den eldste ble mutt og innesluttet. Husker jeg tenkte at jeg ikke hadde fått nok tid til henne og prøvde å endre på det. Så ville hun male rommet sitt grått. Jeg hadde hørt at barn på fem-seks år som tegner bare svart eller grått har problemer. Jeg spurte mange ganger: Hvorfor vil du det? Er det noe som plager deg? Ikke noe svar. Rommet ble grått. Så begynte hun på skolen. Fikk mange venner, men ingen nære. Så sprakk hun den sommeren hun var 17.

Overgriperen bor ikke i samme by lenger, men et par timers kjøretur unna. Vi ringte ham og lot som vi var politi, sa at han måtte inn til avhør og at strafferammen er flere år. Vi avtalte ei tid han skulle møte på politikammeret, men han møtte ikke. Så ringte jeg og sa: «Hva faen er det du har drevet med, din jævel?»

Jeg kontaktet kona hans, som han har et lite barn med. Hun trodde meg ikke. Så dro vi til politikammeret og ble rådet til å dra inn og konfrontere ham med hva han hadde gjort. Livsfarlig å sende ei mor inn i en så desperat situasjon. Men i ettertid skjønner jeg politimannens råd. Politiet er sikkert like frustrert som oss pårørende over barns manglende rettssikkerhet i Norge.

Jeg spurte de andre barna om noen hadde plaget dem noen gang. Alle sa nei. Den yngste datteren min, som da var 14 år, ble samtidig vanskelig å ha med å gjøre. Bare hun så meg, ble det bråk. Jeg trodde det var min skyld eller et naturlig tenåringsopprør. Hun ble så slitsom at jeg kontaktet miljøarbeider på skolen for hjelp. Hun klarte ikke å konsentrere seg om lekser og mislikte å være alene. Til jul i fjor sprakk hun også. Da skulle broren og søsteren hente henne på en fest. Hun hadde drukket, sparket og slo, holdt seg for halsen og skrek: «Sånn gjorde han når han voldtok meg da jeg var fem år!»

ELDSTEDATTEREN HADDE SKJØNT hva det var med en gang. Det var barnevakten som også hadde forgrepet seg på søsteren hennes. Den lille jenta mi bare sparket og slo og fikk ikke puste. Å se det vakreste og fineste du har i verden så plaget, så torturert langt inni sjelen, er uutholdelig. Hver eneste dag ser jeg smerte og forvirring i øynene deres. Vi holder rundt hverandre, vi ler og gråter. De hater meg fordi jeg vet - de hater meg fordi jeg har latt dette skje i livet deres.

Jeg tok bilen og kjørte inn til overgriperens boligområde. Vi delte ut flygeblader med navn og adresse om at mannen var pedofil. Vi traff ham i oppgangen. Jeg sa bare: «Du skal vite at en dag tar jeg deg. Du kan aldri være trygg!» Han svarte: «Jeg vet det.»

Jeg fikk sikkert 20 telefoner fra naboer som var glade for at vi varslet dem. Han anmeldte oss ikke. Jeg følte saken var enda sterkere siden han ikke anmeldte et så grovt overtramp fra vår side. Ingen ting skjedde.

Datteren min bestemte seg etter et års tid å anmelde overgriperen. Vi kontaktet politiet. Hun ble avhørt. Advokaten vår mente vi hadde en god sak fordi forklaringen hennes var så detaljert. I høst kom meldingen fra politiadvokaten om at saken var henlagt på grunn av bevisets stilling!

BREVET KOM I POSTEN som vanlige brev. De kunne levert det med et helt kriseteam. Jeg gjemte brevet fordi datteren min hadde eksamen. Jeg tok kontakt med politiadvokaten. Han sa han så gjerne ville at forholdet skulle komme til retten, men fant ikke grunnlag for sak! Meldingen var klar: Dersom barn som blir utsatt for overgrep ikke har vitner, har de ingen sak!

Samtidig hadde yngstedatteren prøvd å anmelde forholdet. Hun klarte bare et lite avhør, orket ikke gå dit igjen, for som hun sa: «Hvorfor skal jeg gå igjennom dette hvis det ikke engang blir sak?»

Vi vet ikke hvordan vi skal komme oss videre. Eldstedatteren på 20 år er veldig ressurssterk og kjemper seg gjennom dagene med jernvilje. Den yngste på 17 klarer ikke å konsentrere seg på skolen. Hun vandrer oppe hele natta og blir så trøtt så trøtt. Hun går tappert på skolen. De slår ring rundt henne nå, men hun klarer ikke å la så mye synke inn. For at hun ikke skal bli utslitt, gir jeg henne sovepiller i perioder så hun skal få sove litt. Jeg orker ikke å se på barnebildene lenger. Nå vet jeg at dette var grusomme år for dem. Han hadde truet med å drepe dem hvis de sa noe. Den frykten har de altså levd med i alle disse åra. Helt alene.

DEN JÆVELEN har ødelagt en hel families livskvalitet. Jeg kunne hatt lyst til å drepe ham en dag. Da vi anket videre til statsadvokaten og han avslo, skrev jeg en mail til ham hvor jeg ba om svar på hvordan han mente det var mulig å fortsette et normalt liv uten rettferd ved å henlegge saken. Jeg ba ham innstendig om å svare, men det er selvfølgelig utenfor hans område.

Mitt håp er at det blir diskusjon rundt temaet. At andre må slippe å oppleve det samme. Og at politiadvokaten og statsadvokaten får seg en skikkelig refs. Vi finner oss ikke i at de henlegger saker som dette. Vi vil ha rettferdighet for små barn!

Jeg som mor kan ikke legge meg om natta og vite at jeg ikke fikk til noen ting. Synes jeg ser et hånlig flir hos enkelte advokater når jeg fantaserer om drap. De forstår ikke at hatet mitt er så sterkt at jeg ikke vet hvordan jeg skal bære det.»

HENLAGT: «I høst kom meldingen fra politiadvokaten om at saken var henlagt på grunn av bevisets stilling! Brevet kom i posten som vanlige brev. De kunne levert det med et helt kriseteam.», skriver mora.