Morderisk søppel

Israel bombet fram forbudet mot klasevåpen som undertegnes i dag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Daværende visegeneralsekretær i FN, Jan Egeland, kalte det et «overgrep» at det lå igjen 100000 ueksploderte bomber etter at Israel intensiverte klasebombingen av Libanon de siste tre dagene før våpenhvilen med Hizbollah etter den 34 dager lange krigen sommeren 2006.

Israels væpnede styrker svarte indignert at «alle våpen og all ammunisjon som er brukt av IDF (Israels forsvarsstyrker) er lovlige i henhold til internasjonal lov, og bruken er i pakt med internasjonale regler».

Slik kommer det ikke lenger til å bli når det om noen år blir forbud mot slike våpen. Over 100 land undertegner forbudet mot klasevåpen i Oslo i dag, og når 30 land også har ratifisert konvensjonen, trer den i kraft. Da vil Israel og alle andre land som fortsatt har slike våpen, vite at de bryter med internasjonal lov når generalene gir orde om å klasebombe et mål.

Virkningen av den diplomatiske suksessen med å få tilslutning til dette forbudet der Norge har vært en pådriver, er allerede synlig, lenge før konvensjonen trer i kraft.

Både Russland og Georgia brukte klasevåpen mot hverandre under krigen i Georgia i sommer, men begge benektet sin egen bruk samtidig som de anklaget motstanderen for å ha brukt våpenet i et forsøk på å få opinionen på sin side.

Folk flest mener jo at det er kriminelt å etterlate seg søppel på slagmarken som fortsetter å lemleste og ta liv i mange tiår etter at kamphandlingene er over.

Gjennombruddet i arbeidet med dette våpenforbudet kom den 30. mai i år i Dublin. Da sluttet over 100 land seg til avtaletekstene. Storbritannia var et av de tunge landene som sto imot et formidabelt press fra USA, og sluttet seg til forbudstilhengerne i siste runde slik at NATO-alliansen er solid splittet i denne saken.

Dagbladets mangeårige medarbeider Jan Tystad skrev her i avisen i går om hvordan amerikanske myndigheter forsøkte å true og presse medlemslandene i NATO til å gå imot et forbud.

Men det er ikke bare Bush-regjeringen som forsvarer retten til å bruke våpen som strider mot krigens grunnlov som er at de krigførende parter i størst mulig utstrekning skal unngå å ramme sivile og ikkestridende. Også Bill Clintons regjering i 1997 valgte utenforskapet da USA ikke sluttet seg til forbudet mot landminer som ble drevet fram av Canada og Norge i samarbeid med den internasjonale kampanjen mot landminer. Den kampanjen delte Nobels fredspris i 1997 med pådriveren Jody Williams.

Elleve år seinere står USA på nytt utenfor sammen med Russland, Kina og Israel. Klasevåpen er også en slags mine når en andel av bombeladningene ikke eksploderer idet de treffer folk, bakken, kjøretøy eller bygninger, men blir liggende ueksplodert utover et stort område.

Det var de amerikanske styrkenes teppebombing av Vietnam, Kambodsja og Laos som gjorde klasevåpen kjent. Mer enn 40 år etter blir mennesker som tråkker feil på Krukkesletta i Laos, drept eller lemlestet av ueksploderte bomber. De ligger igjen der etter en av USAs største krigsforbrytelser som var den hemmelige bombingen av mål og mennesker i det nøytrale Laos under Vietnamkrigen.

Den forbrytelsen danner en makaber bakgrunn for dagens amerikanske kamp for å beholde retten til å bruke inhumane våpentyper.

Klasebombene som Israel pepret Libanon med for to år siden, var produsert i USA. Det kom noen halvhjertede protester fra enkelte amerikanske hold etter det overgrepet, uten at det ble satt i verk sanksjoner. Men Ronald Reagan fikk innført et forbud mot salg av klasevåpen til Israel etter at landet brukte våpnene mot palestinere og libanesere under invasjonen av Libanon i 1982. Forbudet sto i seks år.

En viktig grunn til at Israels klasebombing i Libanon fikk arbeidet med et forbud mot klasevåpen til å skyte fart, var det store antall enheter som ikke eksploderte. Dette viste seg også å være tilfellet med de mest avanserte typene som er utstyrt med en såkalt selvødeleggelsesmekanisme som skal detonere ladningen etter kort tid.

I debatten om disse våpnene før 2006 hadde våpenprodusentene hevdet at denne innretningen gjorde et forbud overflødig.

Når land etter land i dag signerer avtalen og forbud mot klasevåpen, har utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans medarbeidere grunn til å føle stolthet over det diplomatiske arbeidet som førte til gjennombruddet i Dublin. Men det hadde trolig ikke vært mulig uten den utrettelige innsatsen fra humanitære organisasjoner som Røde Kors, Human Rights Watch og Norsk Folkehjelp blant flere som bare fortsatte arbeidet mot lovstridige våpentyper etter at forbudet mot landminer ble undertegnet i 1997.