Mørk middelalder

NEW YORK (Dagbladet): Karla Faye Tucker ble 38 år. Slik vitnene beskrev det, var hun den verdigste ved sin egen bortgang, åpenbart fast i sin tro på et bedre liv etter dette. Hun var helt inn i døden smilende trygg på at også hennes egen henrettelse var en Guds styrelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hennes siste gjerning var å be familiene til drapsofrene Jerry Dean og Deborah Thornton om tilgivelse. Hun håpet at hennes død ville bidra til å gi familiene fred med Gud.

Slik gjorde hun til skamme kafékommentarene i Huntsville om at «selv Ray Charles ser tvers gjennom det der. Og han er blind». Etter alt å dømme var Karla Faye Tucker både omvendt og rehabilitert. Holdningen hun hadde i møtet med sin skjebne er det sterkest mulige bevis på det, og den beste illustrasjon på at dødsstraffen hører hjemme i den mørke middelalderens forestillingsverden. Den gangen pinte inkvisitorene sine ofre til døde, eller brente dem på bål, for å få dem til å tilstå sine synder. Jeanne d'Arc var en av dem som ikke tilsto noe som helst selv da flammene slikket opp omkring henne. Det viste at inkvisitorene hadde tatt feil, og Jeanne ble med tida kanonisert til helgen.

  • Her er det en underlig og bitter parallell til Texas-guvernør George W. Bush, som bare minutter før Karla fikk giften sprøytet inn i årene, sto fram og sa at han ikke ville utsette henrettelsen i 30 dager. Han hadde søkt veiledning i bønn og kommet til at det beste var å overlate granskingen av et enkelt menneskes hjerte og sjel til en høyere makt. «Gud være med Karla,» var hans underskrift på dødsdommen.
  • Enhver inkvisitor ville vært stolt over de ordene.
  • Vel, hun ble altså ikke trodd, verken på Café Texan eller i Benådningsrådet. Dette rådet har behandlet 76 søknader om omgjøring av dødsstraffer siden 1976. Hittil er det ikke avgitt en eneste stemme til fordel for omgjøring.
  • Det er ikke bare Bianca Jagger og Amnesty International som finner det påfallende. Men det bidrar til inntrykket av et stadig hardere og mer uforsonlig klima i det amerikanske samfunnet. På særlig smakløst vis ble dette understreket av de demonstrerende tilhengerne av dødsstraff utenfor fengselsmurene tirsdag kveld. De feiret henrettelsen av Karla Faye Tucker som en fotballscoring, komplett med den veivende ungjenta sittende på kjærestens brede skuldrer med armene hevet triumferende til værs.
  • Dette er et ekko av sterke strømmer i dagens Amerika. Idealene om fellesskapets forpliktelse og omsorg for de svake er absolutt ikke på moten. Fengslene har 1,5 millioner mennesker bak murene. Veksten her er så varig og sterk at privat kapital har rykket inn og etablert private fengsel der myndighetene betaler leie for celle og vakthold. Det er på moten å kreve harde soningsforhold og å kreve nedbygging av velferds- og rehabiliteringstiltak, såkalte «puter under armene» på forbryterne.
  • De som ramler utpå i dagens Amerika, har seg selv å takke og kan seile sin egen sjø. Flertallet av amerikanerne vil heller ha skattelette. Derfor løp guvernør George W. Bush fra sitt ansvar. Han vil bli landets neste president. Nåde og utsettelser for dødsdømte kan regnes om i store tap av stemmer. Bill Clinton, som tidligere var imot dødsstraff, avbrøt sin valgkamp i 1992 og dro hjem til Arkansas for å undertegne papirene slik at to henrettelser der kunne gå sin gang.
  • Men med sin tro og sin holdning til livet og døden tilga sikkert Karla guvernøren og alle de andre som sviktet.

For oss nåtidsmennesker tydet alle de tilgjengelige opplysningene på at den 38-årige Karla Faye Tucker var et annet menneske enn den neddopa prostituerte 23-åringen som medvirket til å hakke livet ut av Jerry Dean og Deborah Thornton om sommeren i 1983. Slik oppførte hun seg også på sin egen dødsdag.

Hvorfor måtte hun likevel henrettes?

Avslaget på Karlas søknad tyder på at rehabilitering ikke er grunn nok til å få omgjort en dødsstraff. At ingen søkere har oppnådd en eneste positiv stemme, tyder på at rådsmedlemmene heller ikke finner andre grunner til å omgjøre dødsstraffer.

Men de visste godt hva de gjorde.