Mørke spor

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er nå tjue år siden avisa Liberaton i Paris mottok telegrammet: «Vi har nå gjort slutt på det miserable og korrupte livet til Hanns-Martin Schleyer. Schmidt (den tyske kansleren) kan gå og finne liket som befinner seg i en grønn Audi 100, som er parkert i ...»

Slik begynner marerittet - eller rettere sagt slik avsluttes det - i oktober 1977 idet den røde gruppas gisselterror mislyktes på flyplassen i Mogadishu i et drama som vi nordmenn det siste året har fått repetert. Dagen etter tar de tre RAF-medlemmene Andreas Baader, Jan Carl Raspe og Gudrun Ensslin sine liv i fengslet i Stammheim, neste dag blir lederen for den tyske arbeidsgiverforeningen Schleyer funnet drept med tre skudd i hodet.

Selv om Rote Armee Fraktion forkynner at kampen fortsetter, har terrorbølgen tapt sin kraft. Baader-Meinhof-bandens arvinger hater like blindt som forgjengerne: De myrder en tysk diplomat, lederen for det tyske bilforbundet, en høyere funksjonær i det tyske finansdepartementet - men deres strid er tapt - de blir fordømt, forbannet, utstøtt og funnet uverdig. De er avslørt som fanatiske kryp som vegeterer på menneskelig ondskap. Det levnes dem ingen idealisme - og de kvasiradikale som paraderte som gjester i deres celler er i ferd med å få historiens dom. Murens fall damper bort restene av deres overanspente drøm.

Men hendelsene spøker ennå i vår kollektive bevissthet - de uroer våre sinn om natta - og vi spør oss om dette kan skje på nytt - kan forvitringene i våre vestlige demokratier enda en gang avføde bortskjemte desperados som blir ondskapens lakeier under idealismens flagg?