Mørkets hjerte

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Jeg har planlagt en ny stor Detektivroman. Eller ikke egentlig en Detektivroman, men spændende Fortelling, en Sensationsfortælling, den mest spændende Roman, jeg nogensinde har skrevet . . . Bokens Navn blir «Jernvognen».»

Dette fortalte Sven Elvestad i et intervju i april 1909. «Jernvognen» utkom samme høst; vi kan med andre ord feire et 100-årsjubileum. I en alder av 24 år var Elvestad allerede «den berømte kriminalforfatter og journalist»; man hadde for lengst både lest og hørt om denne lynkjappe skribenten fra kafébordene, som «katiplet», som han kalte det, sine spennende fortellinger mellom perlende pjolterglass, opprømte kolleger og stadige bestillinger, med budet fra avisen ved siden. Men nå hentet anmelderne frem superlativene; her var ikke bare en norsk Conan Doyle, men en norsk Dostojevskij!

Aliaset Stein Riverton var bare to år gammelt. Men han startet tidlig; den bråbegavede Kristoffer Elvestad Svendsen, født i Halden 7. september 1884, oppvokst i små kår med bare folkeskole, ble journalist som 15-åring, og viste straks både skrivekunst og vidløftig fantasi. Alt i 1902 forsøkte han seg som krimforfatter. I 1904, på oppfordring fra en redaktør, begynte han å levere avisføljetonger om detektiven Asbjørn Krag.

De ble trykt anonymt. Men da to av dem skulle ut i bokform i 1907 måtte han ha et navn på omslaget. Sven Elvestad ville han spare til journalistikken og mer ambisiøse prosjekter. En venn foreslo Stein Riverton – en engelsk oversettelse av «Elvestad».

Han sa ja uten å blunke da han i 1908 ble spurt om å skrive en lang fortelling hver uke til Lys og Skygge, en konkurrent til de populære og utskjelte heftene om Nick Carter, som var introdusert i Norge samme år. Her skapte han en ny oppdager, den udødelige politimannen Knut Gribb. På 29 uker skrev han 28 numre – et av dem med bistand fra Wildenvey og kanskje Nils Kjær – før han la han sine ambisjoner i vektskålen, spente de stilistiske musklene og gikk inn for å vise hva han virkelig kunne.

Motsatt av de fleste detektivromaner er «Jernvognen» en reise fra lyset til mørkets hjerte. Den åpner i dirrende sol: « . . . den store, drivende sommer, den veldige overflod av varme var kommet.» Vi er på en øy med en enorm slette, skoger og myrer, et sommerpensjonat og en gammel herregård, Gjærnæs, hvor søskenparet Carsten og Hilde bor.

Det er noe spøkelsesaktig ved gården: En tidligere eier kjørte seg i hjel i en selvkonstruert vogn av jern, og en kan fortsatt høre vognen kjøre usynlig omkring i natten, et varsel om død eller ulykke. Sist var for fem år siden, da den gamle Gjærnæs forsvant på havet. Men kvelden før dramatikken starter for alvor besøker romanens forteller gården, og på vei hjem, etter å ha blitt avvist, hører han en fjern, underlig lyd, «nærmest som raslen av lenker». En lokal fisker kan fortelle at det er spøkelsesvognen.

Og dagen etter, nettopp som pensjonatets gjester døser i varmen, kommer nyheten: Det er funnet en myrdet mann på veien, med hodet knust av en stump gjenstand; en av gjestene, forstmester Blinde.

Asbjørn Krag kommer. Men lesere som kjente Krag fra før må ha blitt overrasket; i stedet for en fullblods, væpnet actionhelt som gjerne rekvirerer jernbanens «nyeste stålkjempe» i jakten på forbrytere, møter vi en gåtefull, tilsynelatende indolent mann med skallet isse og sarkastisk gjennomborende blikk bak lorgnettene, en søker snarere enn en jeger, fascinert av forbrytelsens psykologiske mekanismer, en detektiv hvis ledetråder er det ubestemmelige som kalles atmosfære.

Krag virker ikke sympatisk; han inngir uro snarere enn trygg forvissning om snarlig løsning på gåten. Men han, som alt annet, i «Jernvognen» er sett med øynene til fortelleren, bokens egentlige hovedperson. Denne fortelleren får ikke noe navn; det bare antydes at han er forfatter, og at han svermer for den vakre Hilde – et glimtvis skimtet syn i hvit musselin, en drøm snarere enn fysisk vesen. Men han er ingen vanlig, snusfornuftig dr. Watson, snarere et nervemenneske som balanserer på tynn line, og som trekkes stadig lenger inn i natten, hvor døden og «jernvognen» hersker; det blir en svettende skildring av angst, en tommeskrue som strammes sakte mens sommeren går over, nettene mørkner, og den døde vender tilbake.

Det er gjort med sann stilistisk mesterskap. Bokens preg av nyromantikk, av tidlig Hamsun, er et bevisst valg, ifølge forfatteren selv. Naturen får en nærmest aktiv, medspillende rolle («sjøen vrenger en blygrå buk inne ved stranden . . . ») og glir i ett med fortellerens sinn; det fjerne glammet fra en hund blir et orakel. Det er også allusjoner til Bibelen: «Jernvogner» er dens navn på filistrenes stridsvogner. Og fortelleren, på besvimelsens rand, ser en apokalyptisk soloppgang hvor skyene blir til «en fantastisk vandring av underlige dyr med flammer i mankene og ildmørje under de vingede hover . . . Så rullet selve solen med stor larm opp av horisonten.»

Det er noe profetisk over den siste setningen; hos en moderne leser maner det uvegerlig frem bildet av en atomeksplosjon. Og dét er, omenn utilsiktet, i bokens ånd. «Detektivfortællingerne er i Pagt med vor Tid, med vor larmende, støiende, rastløse Tid, Maskinernes og Luftskibenes Tid, de skrigende Disharmoniers Tid», uttalte Riverton i intervjuet – og dét, kunne han ha lagt til, var en tid han opplevde som «kappløpet mot døden». Kriminalfortellingen valgte seg Elvestad, like mye som omvendt. Det ble en måte å bearbeide angsten på, både den fra sinnets indre og det som skulle komme. «Jernvognen» – skal det vise seg – er et spøkelse fra fremtiden, ikke fortiden. André Bjerke har treffende kalt sitt utvalg av Elvestads artikler «Fra jernvognens århundre».

En perfekt balanse mellom elementene, så vel som språklig mesterskap gjør dette til en av ikke bare Norges, men verdens beste kriminalromaner. Og selv om Doyles «Hunden fra Baskerville» (1902) nok har tjent til inspirasjon, var «Jernvognen» langt forut for sin tid. Ikke nødvendigvis fordi den foregrep med sytten år et knep Agatha Christie fikk æren for (Elvestad hadde det kanskje fra Tsjekhov, men bruker det langt mer overbevisende enn Christie); den var noe ingen ennå hadde prøvd på – en psykologisk grøsser, forkledd som detektivroman, med ett ben i tradisjonen fra skrekkens Poe og det andre i en moderne verden. Den peker videre mot langt senere forfattere som Simenon, Patricia Highsmith, for den saks skyld Karin Fossum. Og forklar meg hvorfor boken ikke er filmet; den er et bortimot innspillingsklart scenario.

Med «Jernvognen» brøt Riverton igjennom internasjonalt. De neste ti-femten årene var han den fremste krimforfatter i Nord-Europa.

Elvestad skrev over 90 kriminalhistorier og en umåtelig mengde annen skjønnlitterær og journalistisk prosa, brant sitt lys i begge ender, og var og ble en levende selvmotsigelse, festløve og melankoliker, homofil, men med kvinneaffærer, en fascist som aldri ville klare å marsjere. Han døde i desember 1934, bare 50 år gammel.