Morsom pengekrangel

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pengekrangelen som har oppstått mellom Avinor (tidligere Luftfartsverket) og de statlige helseforetakene (regioner og sykehus) er et illustrerende, interessant og tragikomisk utslag av moderniseringen av offentlig forvaltning. Begge de utskilte statsvirksomhetene har fått pålegg om å få mer ut av hver krone. Begge går med underskudd dersom de ikke kvesser sparekniven. På begge sider sitter høytlønte og foretaksomme virksomhetsledere som har et våkent blikk på bunnlinja.

Avinor har fått pålegg av sine eiere om å spare 400 millioner kroner, og direktør Randi Flesland sparer der det spares kan. I tillegg til å si opp hundrevis av medarbeidere, noe mange mener går ut over sikkerheten, forlanger hun nå at helseforetakene betaler de ekstrautgiftene Avinor har med ambulansefly som lander etter flyplassens normale åpningstid. Ambulansetransport må forståelig nok finne sted når behovet oppstår. Flyplassene må ha beredskap til å ta imot flyene. Og det koster penger i form av skifttillegg, overtidsbetaling og ekstra snømåking om vinteren. Ekstrautgiftene ved denne ad-hoc-døgnåpne praksisen i samfunnets tjeneste beløper seg, ifølge Flesland, til flere titalls millioner kroner i året.

Ennå er heldigvis ikke disse virksomhetene privatisert. For oss som ikke kan utelukke av vi må lande på Flesland etter stengetid, spiller det mindre rolle om Avinor eller Helse Vest betaler regningen. Utgiftene belastes statskassa. Og foreløpig har ingen politikere tatt til orde for høyere egenbetaling for folk som får hjerteinfarkt om natta, eller pålegg om selv å dekke transportkostnadene. Det ville utvilsomt gitt helseforetakene mer helse og Avinor mer luftfart for hver krone. Men noe godt og solidarisk samfunn ville man neppe kunne kalle det.

For vår del kan krangelen bare fortsette. Den er kostelig og pedagogisk og klargjør konkurrerende ideologier. Nå vil ventelig sentrumsstatsrådene, samferdselsminister Skogsholm og helseminister Høybråten, gripe inn og løse saken på en minnelig måte. Og samtidig bidra til å tåkelegge det faktum at bedriftsøkonomisk tenkning ikke er tilstrekkelig til å løse samfunnets utfordringer.