Moskvas løgner

Vesten er mer sjokkert enn russerne over at det så lenge var hemmelig hva slags gass som ble brukt mot gisler og gisseltakere i Moskva.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- HVIS DET har en fornuftig hensikt å offentliggjøre hva gassen besto av, bør det skje, sa Russlands ambassadør i Norge Julij Kvitsinskij til NRK Dagsrevyen tirsdag, og la til: - Men det har ingen hensikt å offentliggjøre innholdet bare for å tilfredsstille nysgjerrigheten til en nordmann i et eller annet fiskevær. Nå er det nettopp en slik «nysgjerrighet» blant befolkningen i hjemland og utland som utgjør grunnlaget for en kritisk offentlighet og som følgelig blir garantist for demokratiet. Likevel betegner ambassadørens uttalelse et framskritt når det gjelder viljen til å skille løgn og sannhet i Russland. Dagen før forsøkte sjefanestesilegen i Kreml å vri seg unna Hans-Wilhelm Steinfelds spørsmål om han ikke synes befolkningen burde få vite gassens innhold, med ordtak og ved å påstå at gislene kunne ha falt ut av vinduet.

I VESTEN har man vært sjokkert over det russiske hemmelighetskremmeriet og desinformasjonen så vel overfor allmennheten som overfor gislene og deres pårørende. I går ble det riktignok kjent hvilken gass som ble brukt, men da hadde allerede amerikanske leger funnet det ut på egen hånd. Enda underligere virker det kanskje at russerne selv er så tilbakeholdne med å kritisere myndighetene. En meningsmåling som ble offentliggjort mandag, viser at 85 prosent støtter håndteringen av terroraksjonen. Selv pårørende til gisler som døde under frigjøringsaksjonen, påpeker hvor mye verre det kunne ha gått. Men så hører det med til tradisjonen i Russland at man tolererer større tap, både militært og sivilt, enn tilfellet er i Vesten. Det er også noe vestlige militære kalkulerer med, når de skal vurdere russisk krigsstrategi.

LIKE GRUNNLEGGENDE er de russiske myndighetenes lemfeldige omgang med løgn og sannhet. Ikke for ingenting er «Potjomkin-kulisse» i Vesten blitt betegnelsen på en lissomvirkelighet, stilt fram for å forskjønne realitetene. Uttrykket har sin bakgrunn i at general Potjomkin, som var en slags enehersker på Krim, skal ha bygd landsbykulisser da keiserinne Katarina den store kom på inspeksjon, for å skjule korrupsjon og vanstyre.

Løgnen og dens tvillingsøstre, forskjønnelse av virkeligheten og forakt for innbyggernes liv og egne meninger, står som en søyle i den russiske historien. Sovjetstyret baserte sin makt på løgn, fortielse og menneskeforakt. Derfor falt det i knas så snart åpenhet ble et politisk mål. Løgnen er representert ved en presse- og litteratursensur som har eksistert like lenge som Russland selv. Bare noen år før revolusjonen i 1917 var den på det nærmeste forsvunnet, og sensuren ble betydelig svekket med Gorbatsjovs perestrojkapolitikk. Under Jeltsin fantes ikke sensur av betydning, men president Putin har igjen lagt alle tv-kanalene under staten. Likevel kan selv ikke en russisk hersker kjempe mot den åpenhet som hører de nye kommunikasjonskanalene til.

LØGNAKTIGE myndigheter avføder mistillit blant befolkningen. En undersøkelse som det norske senter for krisepsykiatri gjorde for et par år siden sammen med statistisk sentralbyrå i Murmansk, viste at bare 15 prosent av innbyggerne på Kola hadde tillit til myndighetenes informasjon når det gjaldt radioaktivitet og andre usynlige trusler. Utenlandske eksperter nyter derimot tillit. Dette fikk professor i krisepsykiatri, Lars Weisæth, til under gisselaksjonen i Moskva å påpeke at den første forutsetning for forhandlinger er at partene har tillit til hverandre. Tsjetsjenerne har liten grunn til å ha tillit til russiske myndigheter, blant annet derfor er det et åpent spørsmål om det overhodet foregikk noen reelle forhandlinger.

ALT TYDER på at myndighetene tok en kalkulert risiko med redningsaksjonen. Og rett skal være rett: Antall døde kunne vært mye høyere. Men det kunne også vært lavere, dersom legene som behandlet gislene hadde fått vite i tide hva slags gass de hadde med å gjøre. At denne informasjonen ble holdt hemmelig så lenge, vitner om at Russland bare meget motvillig går mot et åpent samfunn. Og noe demokrati kommer ikke på tale før også befolkningen selv innser at den har egenverdi.