Mot normalt

Kjønn er noe man gjør, ikke noe man bare er.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SVENSKENE HAR SITT eget forlag for bøker som stiller spørsmål ved rådende forståelser av kjønn, vennskap og familierelasjoner. Det heter Normal forlag, som for å gi ordet normal en dobbel betydning. Begrepet normal er som kjent ikke annet enn det majoriteten til enhver tid anser som normalt. For at noe skal kunne være normalt, må noe være unormalt. Før var det normalt at mor var hjemmeværende, i dag arbeider kvinner flest. Samfunnet endrer seg. Det skjer gradvis og nesten umerkelig. Noen ganger skjer det gjennom intensiv og kortvarig politisk kamp. Noen oppfatninger er vanskeligere å endre enn andre. Som at man er født til mann eller kvinne. Hvorfor er vi så redde for det udefinerbare?

I VÅR KOM boka «Mens jeg leter etter Max» på Normal forlag. Den handler om den svenske journalisten Sanna Wallin og hennes jakt på den avdøde slektningen Max – som var den første som byttet kjønn i Sverige på 1950-tallet. Boka blir etter hvert en fortelling om Sannas vakling rundt egen identitet. Da hun var tenåring måtte hun ta kvinnelige hormoner for å justere sitt eget kjønn. Kroppen produserte for mye mannlig testosteron. I voksen alder begynner hun å stille spørsmål ved kjønnskategoriene. Er hun egentlig en kvinne? Kanskje er hun mann, slik som Max. Og: Hva er kjønn? Når forfatteren gjentar «Jeg vil være kvinne», «Jeg er normal, jeg er kvinne», lyder det mest som en insistering, fordi hun selv ikke er helt sikker på hva ordet kvinne innebærer. Finnes det noe midt imellom? I jakten på Max forelsker Sanna seg i en mann, nei vent, en kvinne, eller et menneske som er i forvandlingstilstanden fra kvinne til mann. Og som derfor ikke er klar for den store kjærligheten. Men det Sanna forelsker seg i – er mennesket. Mot slutten av boka må Sanna slå seg til ro med at hun aldri finner ut hvem Max egentlig var. Men hun finner kanskje seg selv. En kvinne som kan forandre seg, erkjenne, og bli ny hver dag, og som nekter å forholde seg til klassifiseringene.

LESERE VERDEN OVER har latt seg fascinere av historier som Virginia Woolfs «Orlando» og Jeffrey Eugenides «Middlesex». I begge disse romanene skifter hovedpersonen kjønn midtveis i fortellingen. Hvorfor fascineres vi av dette? Sannsynligvis ikke fordi vi har lyst til å skifte kjønn selv. Men vi liker at kjønn problematiseres. Bøkene sier noe om vår egen sammensatte og foranderlige identitet. Det skjer noe interessant med fortellingen når mann blir til kvinne, eller motsatt. Når det vi trodde var maskuline egenskaper plasseres i en kvinnekropp, og det framstår som utfyllende for hennes personlighet, betyr jo det at kjønn er underordnet mennesket. Vi skjønner at det dreier seg om språk, om menneskets behov for kategoriseringer, at alt som framstår som «helt naturlig» kan endres. Hvis vi vil. Kjønn trenger ikke være annet enn det du selv til enhver tid gjør det til.

<B>AMBIVALENS:</B> Sanna Wallin leter etter Max, men ender opp med å finne seg selv.