Mot stormfulle høyder

Valget ble ingen politisk sovepute. Konfliktene står i kø i de tre blokkene i norsk politikk, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den som gikk til valget med håp om litt mer harmoni i norsk politikk, er blitt kraftig skuffet. Fasit viser tvert imot at vi står foran to år hvor motsetningene vil vokse og hvor allianseforholdene må avklares i beinhard interessekamp. Hele venstresida er i krise etter at SV brakk ryggen. Høyre seiret og har fått selvtillit til å gå løs på forholdet til FrP. Siv Jensen kan ikke påberope seg flere velgere, men partiet er vesentlig mer solid etter valget. Troen på egen styrke og muligheter er blitt mer robust. Sentrumspartiene holder stillingen, men for KrF og Venstre venter vanskelige valg når det gjelder forholdet til Høyre og FrP. Arbeiderpartiet gjorde et brukbart valg, men SV’s tap betyr at partiet må tenke seg om når det gjelder framtidas politiske allianser.

Tallene fra dette valget lyver ikke: SV er den eneste klare taperen. Oppslutningen er halvert og skolevalgene viser at partiet også mister støtte fra ungdommen, de som en gang var partiets livskilde. Det er rent utenomsnakk når partiledelsen prøver å bortforklare dette med at klimapolitikken ikke ble et sentralt tema i valgkampen. Akkurat som det er en håpløs avsporing å skylde på at regjeringsposisjonen i seg selv skaper slitasje i forhold til velgerne. Sannheten er at SV ikke har levert varene. Det er mangelen på resultater, ikke regjeringsdeltakelsen, som ligger bak misnøyen.

Derfor det helt naturlig at det nå reises krav om utskiftning av statsråder. Med unntak av Kristin Halvorsen, har SV’s statsråder enten framstått som kraftløse eller usynlige. Ingen kan hevde at miljøvernminister Helen Bjørnøy har manglet kampvilje, men hun ble slått i bakken av statsministeren første gang hun løftet hodet. Den skrekken sitter i. Øystein Djupedal er blitt merkelig fraværende i den politiske debatten. Det virker nesten som om kunnskapsministeren frykter offentligheten. I lengden er det umulig når han er statsråd for et av politikkens hovedområder. Bistandsminister Erik Solheim bestyrer en virksomhet som alltid får liten oppmerksomhet, mens fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys synes å ha gjemt seg under en stein. En slik mikstur vil ikke kunne helbrede SV’s problemer.

Situasjonen har samtidig noe av uvirkelighetens skjær over seg. SV har fått noe mer enn en advarsel fra velgerne. Det likner mer på et rødt kort. Normalt ville slikt ramme partilederen med full styrke, men det er ikke mulig i SV’s situasjon. Kristin Halvorsen kan ikke røres uten at regjeringsprosjektet går på et skjær og forliser. Samtidig er partiets personalproblemer bare en del av utfordringen. Vel så ille er at partiet mangler en politikk for strukturelle reformer som også er akseptable for alliansepartnerne. Det var slik Høyre omformet det norske samfunnet, dvs. gjennom reformer som flyttet makt fra det offentlige til det private og som ikke lot seg rulle tilbake. SV må ta liknende grep om partiet skal unngå nye tiår i kulissenes kulde.

På borgerlig side banker hjertene jevnere etter valgresultatet. Erna Solberg sitter tryggere som Høyre-leder og Siv Jensen besto sin første eksamen med glans. Venstre-leder Lars Sponheim brisker seg som om han fikk 60 prosent av stemmene og ikke knappe seks prosent. Selv Dagfinn Høybråten slapp med skrekken og er fornøyd med at KrF ikke raste rett i sjøen. Når denne kvartetten skal begynne å spille opp, kan vi forvente både nye og falske toner. Høyres hovedproblem er at det denne gangen ikke nytter å feige ut, dvs. ta for gitt at FrP vil støtte en borgerlig regjering der partiet selv ikke er med. Skal det bli regjeringsskifte om to år, må forholdet til FrP være avklart.

Å lære seg til å like trollet – og danse med det – er ingen lett oppgave. FrP’s valgresultat var kanskje ingen blendende suksess, men det har sentrale trekk som viser partiets nye styrke. FrP gikk fram i kommuner der de hadde ordføreren og partiet erobret nytt land i de nordlige landsdelene. Slikt vitner om både evne og vilje til å styre. Det gjør Høyres oppgave enda mer vanskelig. Håndteringen av forholdet til FrP vil være bestemmende for om Høyre klarer å beholde nye posisjoner, eller om partiet faller tilbake til uklarhet og rullerende kriser.

Hvis de to jevnstore høyrepartiene finner hverandre, kan Venstre og KrF raskt komme i klem. Et borgerlig flertall ved neste valg, kan gi oss Høyre og FrP som regjerende partier med nervøs støtte fra de to mellompartiene. Da blir Norge malt med dyp blåfarge. Huttetu.

Mot stormfulle høyder
Mot stormfulle høyder