Mot strømmen i 16 år

Skal vi dømme etter de fleste omtaler, er det ingen som rekker Gro til knes av vår tids politikere. Beskjedenhet preger heller ikke hennes egne memoarer. Men hvilke stabbesteiner etterlater hun seg i det norske samfunnet? Svaret på det er ikke så opplagt som mange av oss har syntes å tro. Det vil nok historikerne bekrefte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvorfor stille slike formastelige spørsmål dagen etter at Anne Enger Lahnstein trakk seg som leder i det vesle Senterpartiet? Mange vil fnyse av det. Men det er også mange som har undervurdert Lahnstein og brent seg stygt på det. Bare spør Gro. Senterpartilederen har stått i stridens sentrum i alle politiske begivenheter. Og det har skjedd store ting i løpet av hennes snart 16 år i toppolitikken. Ikke rart hun vil ha roligere dager.

  • Som parlamentarisk leder var det Anne Enger Lahnstein som veltet Syse-regjeringen i 1990, og satte inn Gro, som fikk regjeringsmakten servert på et fat. Dette kunne Anne gjøre fordi hun som nestleder hadde stått i spissen for å radikalisere Senterpartiet og gjøre det uavhengig av blokkdelingen. Den politiske forvandlingen som skjedde med partiet disse årene, gikk mange hus forbi. Men prosessen var en forutsetning for at dramaet i 1990 ble godtatt i partiets kjernetropper. Derfor ble hun klappet inn som partileder etterpå.
  • Bruddet med Syse var en forberedelse til EU-kampen. Ikke bare var det avgjørende å fristille seg fra regjeringsansvar, men oppgjøret måtte komme på en EU-sak. Slik ble hun på en forunderlig måte frontfigur for nei-sida, ikke fordi hun brøytet seg fram, men fordi hun festet grepet på grasrota. Hun kjempet mot nesten all etablert makt. I ettertid hevder ja-sida at utfallet var gitt på forhånd. Gro sa på sin bokpresentasjon i høst at det var sensasjonelt å få hele 48 prosent ja-stemmer. Det er en meningsløs påstand. Ja-sida tapte fordi den førte en dårlig valgkamp, og Gro var intet unntak. EU-valget i 1994 er den viktigste politiske begivenheten etter krigen, mye viktigere enn i 1972. Det preger vår hverdag på alle nivåer, uansett om vi liker det eller ikke, og vil gjøre det i mange år framover.
  • Nå trøster Annes mange motstandere seg med at hennes nedtur i fjor høst nuller ut suksessen ved EU-valget. Noe rett er det i det, selv om betydningen av de to valgene selvsagt ikke kan sammenliknes. Men igjen kan man stå i fare for å undervurdere henne. For det var Lahnstein som lanserte sentrumsalternativet, til latterkuler fra det samme etablissementet hun nedkjempet i 1994 og enda flere. Og på en mirakuløs måte, ikke minst på grunn av Jaglands gavmildhet, ble en slik regjering etablert. Nå har den overlevd i mer enn ett år, og kan komme til å sette mer varige spor etter seg enn mange liker.
  • Anne Enger Lahnstein overlater et parti i dårlig forfatning til sin etterfølger. Det er et stort minus i hennes regnskap. Senterpartiet sliter med oppslutningen og viser klare tegn til splittelse. For første gang siden hun kom inn i partiledelsen, ser hun selv ut til å vakle i sin strategi. Riktignok kom hun seg ut av budsjettknipa takket være Jaglands høyrefrieri og regjeringslyst. Men Senterpartiet må snart bestemme seg for om det allerede nå skal posisjonere seg til neste EU-valg, eller berge sentrum som regjeringsalternativ.
  • Ved siden av valget på ny partileder blir dette veivalget hovedsaken på landsmøtet i Tromsø i mars. Utfallet er ikke gitt på noen av spørsmålene, og det blir en livlig tid i partiet de kommende månedene. For i Senterpartiet er indre rivninger og konflikter aldri mangelvare. Og de går åpent ut med det. Odd Roger Enoksen kommer til å bli det heteste navnet, fordi Marit Arnstad allerede i går sa at hun ikke vil overta. Når Lahnstein nå også går ut av sentralstyret, tar hun heller ikke sikte på å bli parlamentarisk leder. Helst vil hun fortsette som kulturminister. Det er en jobb hun trives med, og som hun gjør bedre enn de fleste av sine forgjengere - til forbauselse for den etablerte kultureliten. De er i godt selskap.