Møte med Alice

Og hvordan vi kan komme oss dit materien oppsto, skriver Arne Foss.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CERN (Dagbladet): Alice er en maskin, en oppdager og et kamera. Hun er en av fire detektorer som er under bygging her på Cern i Sveits. Ørsmå partikler skal kollidere og eksplodere inne i henne.

Hun står i en tunnel, hundre meter under bakken. Alice skal gi tall og ord til verdensrommets gåter. Her under jorda vil det aller største bli studert ved hjelp av det aller minste.

For å gjøre det, må vi grave oss stadig dypere ned i materien, samtidig som vi reiser tilbake i tida, sier forskerne som viser oss rundt. Vi skal reise lengre enn langt. Inne i detektorene skal verdensrommet gjenskapes slik det var for 14 milliarder år siden. Den gang da det sa Big Bang.

MEN VI KAN selvfølgelig ikke reise i tida, sier de samtidig. Teoretisk sett er det også grenser for hvor små partiklene kan være. Og Big Bang kan heller ikke gjenskapes, bokstavelig talt. Ingen vet egentlig hvordan rom og tid ble til. Likevel, sier de, det er nettopp det vi skal gjøre. På en måte. Ja vel. Så Alice er i eventyrland, nok en gang?

Vi ser sammen opp mot himmelen. Gjennom hullet hvor maskindeler heises ned i tunnelen. Vi kan se veldig langt ut i verdensrommet. Helt dit lyset har reist, men ikke lenger. Det er en yttergrense. Men rommet er blitt lyssatt i 14 milliarder år, så både størrelse og avstander er enorme. Så stort er det største. Hvor lite er det minste? Hvordan kan vi se inn i mikrokosmos?

Vi kjenner teoretisk den minste lengden som kan eksistere i naturen. Hvis vi, med den til sammenlikning reiser i det rommet hvor partiklene bor, så har vi faktisk større plass der enn om vi reiser blant stjernene. Atomene er veldig små.

Protoner og nøytroner i kjernen er enda mindre. Og de igjen består av kvarkene, som er de aller minste byggesteinene i alle kjente partikler.

DET STORE ROMMET og det lille rommet er det samme rommet. Skillet mellom dem er kunstig. Men det er ulike måter å studere dem på. Vi kan sende romteleskop ut blant stjernene og til planetene for å ta bilder for oss. Det kan vi ikke i det lille rommet. Selv med de mest avanserte mikroskoper ser vi bare brøkdeler av det. Men det går an å ta bilder der likevel. Det skal skje inne i Alice og i de andre detektorene. Egentlig er de verdens mest avanserte kameraer. De er teknisk i stand til å ta bilder av noe som aldri tidligere er blitt sett.

En gang var både det største og det minste samlet i et eneste punkt. Det var da det sa Big Bang. All materie, kjente og ukjente partikler, reiv seg plutselig løs, i en voldsom varme og med veldige krefter.

Det er dette øyeblikket, selve løsrivelsen, forskerne nå vil forsøke å gjenfortelle ved hjelp av detektorene her på Cern. Det gjelder å samle så mye varme som mulig i et så lite punkt som mulig.

PARTIKLENE begynner som masse. Tilføres energi til de farer gjennom sirkelrørene med lysets hastighet. Når de kolliderer blir de masse igjen. Da har lys oppstått, slik at resultatet av kollisjonene kan registreres, spores og fotograferes. Og frihet oppstått, slik at partikler kan rive seg løs fra de kreftene som holder dem sammen og kanskje danne nye og ukjente partikler – slik det skjedde under Big Bang. Det er i hvert all tanken og håpet, sier forskerne.

For bare noen dager siden ble det offentliggjort et bilde fra et romteleskop. Det viste hvordan en ring av mørk materie omslutter en hop av galakser, ble det hevdet. Forskerne vet at den kjente materien, som vi alle består av, bare utgjør en liten del av materien i universet. Det finnes mye større mengder av den mørke materien der ute. Den er usynlig, lar seg ikke lyses opp, og er foreløpig bare påvist på indirekte måter. Bildet fra teleskopet viser hvordan denne materiens tyngdekraft antas å påvirke og forvrenge lyset fra galaksene bak den, blir det sagt. Den mørke materien lar seg ikke avbilde direkte.

MEN DETEKTORENE her på Cern kan kanskje klare det på en ny måte. Hvis en partikkel med mørk materie plutselig dannes i en kollisjon, så vil den bli avbildet. Den vil bli gjengitt som et spesielt mønster på dataskjermene. Da er vi vitne til at de minstes verden, helt bokstavelig, forenes med de største.

Alice er en oppdager i et eventyrland. Det vi kaller Universet.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer