Møte på grensen

For første gang har vi fått en grundig dokumentasjon av Norges og Russlands betydning for hverandre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arven etter

den russiske presidenten Boris Jeltsin er mangfoldig. En liten del av den kan nå beskues på Norsk Folkemuseum, som viser utstillingen «Norge -  Russland. Naboer gjennom 1000 år». Ikke slik å forstå at den uforutsigelige presidenten har hatt noe med innholdet i utstillingen å gjøre, men det var i et brev til kong Harald i 1998 at han foreslo å lage en slik utstilling. Utstillingen varer fram til 31. oktober, og 1. februar åpner den igjen i Det russiske etnografiske museum i St. Petersburg.

De første

skriftlige beretningene om norsk-russiske forbindelser er fra slutten av 800-tallet, da vikinghøvdingen Ottar reiste fra sitt sete i Lofoten til Bjarmeland, landet ved Kolahalvøya og Kvitsjøen. Siden da har forbindelsene vært preget av intens økonomisk og kulturell utveksling, eller ligget på et minimum på grunn av ideologiske og politiske spenninger. Men i motsetning til hva som er tilfelle med Sverige og Russland, har Norge og Russland aldri vært i direkte væpnet konflikt, noe som er ganske enestående for to naboland. Et naturlig sentralpunkt også i utstillingen er frigjøringen av Finnmark i 1944. Helt siden Peter den stores tid, altså fra begynnelsen av 1700-tallet, har likevel kontakten vært tett: Nordmannen Cornelius Creys, eller Niels Olsen som han var døpt, bygde tsar Peters flåte. Katharina den stores sølvsmed kom fra Drammen - og den russiske litteraturen i det 19. århundre hadde umåtelig betydning for norske diktere som Arne Garborg, Henrik Ibsen og Knut Hamsun, for å nevne noen få.

Over 700 objekter

fra hele tidsspennet er stilt ut, og ved siden av det store bildematerialet, inneholder den vel 500 siders katalogen så vel vitenskapelige artikler som biografier og kåserier om hele perioden. Hovedvekten ligger på det 20. århundret, da både den russiske revolusjonen og russiske emigranter satte sitt preg på norsk politisk og kulturelt liv. Og på dagliglivet: Flere av hyttene på Nesodden og i Oslofjorden er opprinnelig emballasjekasser for sovjetiske biler som ble importert til Norge etter annen verdenskrig. De måtte ikke kjøpes for hard valuta og man trengte følgelig ingen spesialtillatelse. Bilkassene var så solide at de ble brukt til bygningsmateriale.

1000 år er lang tid

og utstillingen er omfattende. Likevel kan ikke alt være med. Det er i og for seg ingen kritikk, men jeg skulle nå ønske at det hadde vært noe mer om alle de samarbeidsprosjekter og innspill som siden perestrojka-tida har utviklet seg mellom aktører i det norske og russiske sivilsamfunnet. Jeg tenker på fenomener som Vennskapssambandet Moss-Novgorod, den norske Frelsesarmeens innsats i St. Petersburg, Landsbystiftelsen arbeid for psykisk utviklingshemmede, de mange skoleutvekslingsprogrammene som har oppstått og ikke minst Bellonas og Nikitins innsats for miljøet i nordområdet - ved siden av et utall andre virksomheter som engasjerer enkeltmennesker og skaper bånd og kontakter uavhengig av stat og mer offisielle kulturaktiviteter.

Når man kommer inn i utstillingen, møtes man likevel av «vanlige» mennesker: En video viser intervjuer med tilfeldige nordmenn og russere om henholdsvis Russland og Norge. I tillegg til å bli fortalt at Norge er et land fullt av fisk, får forbløffede nordmenn høre av en mann at Norge er et fattig land - fordi nordmennene er så sparsommelige, og følgelig fattige. Og russerne får fra nordmennene stort sett vite at landet deres er stort, og at det har vært kommunistisk. All forståelse begynner med misforståelse; likevel er det påfallende hvor lite vi egentlig vet om hverandre.

Det er hva

utstillingen skal bøte på, derfor er den også en enestående kulturell og politisk begivenhet. For første gang presenteres samhandlingene mellom våre to land og kulturer, slik at begge kan lære både om seg selv og den andre. Den lærdommen er også grunnlaget for engasjement innen sivilsamfunnet og følgelig for de aktivitetene som ikke har fått videre plass i utstillingen. Derfor vil den i et større perspektiv bidra til å styrke disse virksomhetene - som ikke har så mye med fortid som med framtid å gjøre. Det er tross alt her den har sin sikreste støtte.