Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Møte ved sotteseng

President George W. Bush kommer til Europa for å gjenopprette transatlantiske bånd. De er skjøre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): I dag kommer president George W. Bush til Brussel på sin første reise utenlands etter gjenvalget. Hans beste venn i Europa, Storbritannias statsminister Tony Blair, legger mye inn i presidentens valg av tidspunkt og reisemål. Blair lar det skinne igjennom at han ser for seg en omfattende reparasjon av vennskapsforbindelsene over Atlanterhavet. Dette skal bli et nytt kapittel. De neste par dagene vil Blair få følge av flere som vil understreke fornyet vilje til samarbeid med Washington. Bush setter seg i kveld til bords med Frankrikes president Jacques Chirac, som skal på statsbesøk til Washington om kort tid.

Det er en stort anlagt dekkoperasjon.

Det er bare umulig å glemme hendelsene på det sikkerhetspolitiske seminaret i München i februar 2003 der Tysklands utenriksminister Joschka Fischer slingret mellom engelsk og tysk da han sa til USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld at argumentene for et angrep på Irak ikke var overbevisende. Rumsfeld liknet en tordensky.

På årets München-seminar stilte Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder diagnosen på NATO som «ikke lenger er det viktigste organet der transatlantiske partnere drøfter og samordner strategier». Den grunnleggende uenigheten ble understreket av at den samme Donald, nå lett innpakket i at tidligere euroskeptiske finter var «gamle Rumsfeld», gjentok at det er «oppgaven som bestemmer koalisjonen».

I klar tekst betyr det at USA ikke er innstilt på å dele makt i NATO med EU.

Etter SchrÖders diagnose er tirsdagens viktigste toppmøte ikke NATOs, men møtet mellom USA og EU inne i Brussel i EUs hovedkvarter som Bush besøker for første gang. Schrøder sa at dialogen mellom EU og USA til nå verken har reflektert EUs voksende betydning, eller de nye utfordringer som i dag stilles til det transatlantiske samarbeidet.

Helt siden alliansen ble opprettet i 1949, har USA hatt det avgjørende ordet i NATO. Det var en av grunnene til at president Charles de Gaulle brøt med det militære samarbeidet i alliansen i 1966. I dag er det ikke bare Frankrike, men EU som krever større likevekt med USA både i og utenfor alliansen.

Det er et krav direkte på kollisjonskurs med USAs erklærte ambisjon under George W. Bush om å forsvare stillingen som hegemon, den ene uerstattelige nasjon. I 2002 talte Bush på militærakademiet West Point og formulerte doktrinen om at USA aldri vil la noen makt nærme seg USAs militære styrke. EU er en militær dverg sammenliknet med USA som nå har et militærbudsjett tilsvarende fem- seks norske statsbudsjetter. Men EU har verdens største indre marked med 455 millioner mennesker. Euroen konkurrerer med dollaren som verdens foretrukne valuta. En forskyvning fra dollar til euro truer amerikansk økonomi, som er avhengig av at asiatiske sentralbanker yter lån til å dekke underskuddet på det amerikanske statsbudsjettet.

Utenriksminister Condoleezza Rice dro til Europa straks etter at hun etterfulgte Colin Powell. Hun sa nesten alle de riktige ordene. Men tar man hensyn til det hun helst ikke sa noe om, blir bildet klarere: Verken Frankrike eller Tyskland sender tropper til Irak for å avløse amerikanere. EU-landene som har vært der til nå, trekker seg ut. Bare Storbritannia blir igjen sammen med 550 dansker. USA vil stemple Hizbollah som en terrororganisasjon, men det vil ikke Frankrike og Tyskland nå. USA tror ikke på de fransk-tysk-britiske atomforhandlingene med Iran. Uenigheten om den permanente, internasjonale straffedomstolen blir større. Bush vil drøfte tiltak i klimapolitikken, men ikke Kyoto-avtalen. Og så videre.

Det er all grunn til å lese mellom linjene i uttalelser og kommunikeer de nærmeste dagene. Mangelvaren vil være oppriktig vilje til større likeverdighet og konkrete, militære samarbeidsprosjekter i NATO-regi. Derimot blir det overflod av ord om sterke bånd mellom gamle allierte og støtte til demokratiske prinsipper.

Bare et par ganger i sin lange, suksessrike historie har NATO vært så rystet, så usikker på sin framtid, så i spill som alliansen er akkurat nå.