Møter i døra

Joschka Fischer møter sin fortid. Stern trykker bilder av den tyske utenriksministeren som banker opp en politimann - for 28 år siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN NÆR BEKJENT av meg måtte svare på et spørreskjema da han begynte i Verdensbanken. «Har de tidligere hatt kontakt med Banken?» lød et av spørsmålene.

- Ja, jeg kastet stein mot hotellet til verdensbanksjef Robert MacNamara i København, tenkte han å svare. Det ble med tanken. Han følte seg ikke trygg på den humoristiske sansen i organisasjonens rekrutteringsavdeling.

Steinkastingen skjedde trolig i samme periode som den nåværende tyske utenriksminister Joschka Fischer ble fotografert idet han dengte løs på en politimann. Den unge student Fischer var en opprører og militant husokkupant. Under en dramatisk okkupasjon i Frankfurt ble politiet budsendt og en voldsom konfrontasjon fulgte. Iført motorsykkelhjelm og hansker slo Fischer kontant ifra seg. De hittil upubliserte bildene fra 1973 viser en hardtslående og aggressiv ung mann. I et langt intervju med det tyske bladet Stern vedgår Fischer at han var militant. Han var fascinert av voldelig revolusjon, han kastet stein, fikk bank og slo tilbake, men tok klart avstand fra sine venner som gled over i væpnet kamp og terrorisme.

Bakgrunnen for at dette dukker opp nå, er at Fischer i midten av januar skal vitne i saken mot RAF-terroristen Hans-Joakim Klein. Han var en venn av Fischer i opprørsårene. Nå er Klein tiltalt for tre mord under terrorangrepet på OPEC-møtet i Wien i 1975.

FORTIDA FORFØLGER ofte både politikere og samfunnstopper. Nå er vi i den uhyre interessante situasjon at mange av dem som i sin tid var raddiser, husokkupanter, demonstranter, anarkister og hasjrøykere for fullt rykker inn i samfunnets absolutte topp-posisjoner. Virkningene av deres historie er ikke alltid like forutsigbar. Når er gamle synder bare pikante, nyttige erfaringer, og når er de virkelige synder som står i veien for karrieren?

Når Oslo-politiets narkosjef Christine Fossen forteller at hun har røykt hasj, gjør det henne til en bedre politikvinne som vet hva hun snakker om, eller hefter det ved hennes troverdighet i kampen mot narkotika? Mange vil være tilbøyelig til å mene det første.

Bill Clinton valgte den verst mulige varianten. Han vedgikk å ha prøvd marihuana, men ytret deretter den herostratisk berømte setningen «I didn't inhale». Dermed fikk han heftet ved seg både feighet og narkobruk. Det paradoksale ved Bill Clinton er hans ungdoms ønske om å være ren og ubesmittet for en politisk karriere og den nesten destruktive evnen til å rote seg opp i kalamiteter straks han hadde erobret stor makt.

Nettopp i kjølvannet av Clintons eskapader har det vært luftet angst for utviklingen av en ren, perfekt og dødskjedelig politikerrase. Så enkelt er det heldigvis ikke. En politiker bør ha en fortid og må ha noe å fortelle. Det er nesten søtt når Jens Stoltenberg i oktoberutgaven av Scanorama blir spurt om størrelsen på steinen han kastet mot den amerikanske ambassaden under demonstrasjonene mot Vietnamkrigen. Stolt svarer han at det var mer enn én stein, men ingenting ble knust. Ambassaden hadde for lengst installert uknuselige vindusruter.

SKJELETTER I SKAPENE er ingen spøk. Bare spør Fatma Jynge og Terje Rød-Larsen. Deres bagasje fra fortida ble ikke opplevd som pikant og nyttig. Ueksploderte bomber fra fortida kan martre en politiker. I romanen «Amsterdam» skriver Ian McEwan om en britisk politikers kamp for å nøytralisere lugubre historier fra sin fortid. I forkant av publisering får han kona til å fortelle om et vidtfavnende ekteskap der mannens hang til å kle seg i dameundertøy ikke er noe problem. Dermed er noe av brodden borte.

Joschka Fischer har vært gift fire ganger, der er han vidtfavnende nok. Hans nære forhold til seinere terrorister er verre. På spørsmål om han ikke finner det litt ubekvemt at Tysklands utenriksminister skal vitne i en terroristsak, svarer han: - Jeg finner det overhodet ikke pinlig. Dette er min bakgrunn. Dette er meg, Joschka Fischer. Uten mitt livsløp ville jeg vært en annen, sier han til Stern.