Møtes i dødens svingdør

GROZNYJ-DISTRIKTET (Dagbladet): Opp en skråning kommer noen livredde, forkomne mennesker som føler at de nettopp har reddet livet. Ned den samme skråningen kjører russiske soldater på vei til krigen og en tilværelse der livet er lite verdt. De to køene av mennesker er flyktninger og angripere. De møtes her i dødens svingdør ti kilometer nord for den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et stykke unna lyder drønnene av granater som slår ned. Tjukk røyk stiger fra mange av granatnedslagene, og vi føler trykket fra noen av dem. Etterpå kan utenriksminister Knut Vollebæk lakonisk slå fast:

- Det er vanskelig å være optimist etter å ha sett det vi har sett.

Sant nok. For til tross for sine iherdige forsøk på å mane partene til en våpenhvile, innser han at akkurat det er lite realistisk nå.

For bildene her fra fronten i Tsjetsjenia taler sitt tydelige språk: Flyktningene er lettet, men fulle av forakt overfor de russiske soldatene som sjekker dem når de kommer. De russiske soldatene er bleke og anspente der de ruller mot slagmarken og Groznyj. Alt mens den russiske politiske retorikken handler om «banditter» som må «likvideres». Det er ingen tegn til forsoning noe sted i denne krigen.

En eldre mann kommer med en tralle han drar etter seg. Han har gått gjennom den korridoren russerne sier er sikker. Men ansiktet hans forteller en annen historie.

Det er ikke mange som kommer. Men alle de som kommer sjekkes grundig av de russiske soldatene.

- Det er mange i Groznyj og i drabantbyene som ikke tør å komme ut. Det er et helvete der inne, sier Busa Askalov.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han forteller om at han er blitt beskutt i den såkalte sikre korridoren. Og han forteller om en buss som ligger veltet etter å ha blitt gjennomhullet av en granat. I bussen ligger det en som ble såret i hodet, og en annen som ble såret i armen noen timer tidligere.

- Det er alvorlig for dem, sier han.

Holder kjeft

- Ikke hør på ham. Det han sier er bare antisovjetisk propaganda, sier soldaten som sjekker ham, og henvender seg til meg.

- Du mener anti-russisk, svarer jeg.

- Det blir det samme, sier soldaten. Og har et poeng. For det er som om det er en forsinket kamp om det Sovjetunionen som gikk tapt som nå utkjempes i Tsjetsjenia. Det er som om den moderne russiske nasjonalismen skal ta igjen det tapte ved å hevne seg på tsjetsjenerne.

Askalov holder klokelig kjeft. Men da vi fortsetter oppover skråningen, trekker han meg til seg og sier:

- Ikke hør på de jævla russerne. De ljuger om krigen, om alt, sier han.

Slik ble Busa Askalov på en absurd måte reddet av sine fiender, av de samme soldatene som tvang ham til å flykte.

- Nei, hva skal jeg si. Jeg er glad for at jeg kjenner meg trygg. Det er ingen som skyter her. Men kom ikke her og si at det er russerne som reddet meg, sier han, og går videre mot nord, alene. For her er det ingen hjelp å få.

- Kritikken fra flyktningene om manglende hjelp, er berettiget. Men vi må også huske på hva som er realistisk, sier Vollebæk. Han mener en våpenhvile er en forutsetning for å kunne hjelpe effektivt.

Gutter i krigen

En kolonne med pansrede kjøretøyer og lastebiler kjører ned bakken, og mot Groznyj. Natt til i går ble rundt 100 russiske soldater massakrert inne i Groznyj i et vel organisert angrep. Tsjetsjenerne omringet panserkolonnen, beskjøt den med sine anti-panser-raketter, drepte dem som kom seg ut av flammehelvetet. Så trakk de seg tilbake. Akkurat dette var oppskriften på suksess fra den forrige krigen, fra 1994 til 1996.

De unge guttene stirrer bleke mot røyken fra bombekraterne ved Groznyj, og vet trolig lite om massakren fra kvelden i forveien. Den russiske overkommandoen benekter dessuten at det har skjedd, selv om begge de to store nyhetsbyråene Reuter og AP har meldt om den. Ikke vil jeg fortelle soldatene om det heller, for hvordan forteller du en 19-åring at livet hans er lite verdt?

Ingen vilje

- Nei, jeg oppdaget ingen vilje til våpenhvile fra russisk side, sier Vollebæk. Han ser det samme som oss, og har dessuten snakket intenst med sitt russiske vertskap. Smilet har fått et litt slitent drag.

I dag fortsetter diplomatiet, når Vollebæk møter utenriksministrene i G-8 landene i Berlin for å dele sine inntrykk fra Tsjetsjenia med sine kolleger i verdens mektigste land. Invitasjonen er en diplomatisk fjær i hatten for lille Norge.

Men for menneskene som møtes i dødens svingdør, har den ikke så stor betydning. Inntil videre går de sin skjebne i møte helt uavhengig av vestlig diplomati.