Motpolene

Den norske mannen er på vandring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORSØK Å FORESTILLE deg det umulige: Villmarkens sønn Lars Monsen som blir styla av skjønnhetsguru Jan Thomas. Norsk natur møter estetikk. Djupe fiskevann møter overflate. Bildet av den norske mannen endres. Er det et tegn på forflatning? Står selve maskuliniteten på spill?

DE REPRESENTERER to motpoler av den norske mannen: Lars Monsen, stadig på vei ut av en skog, og på vei dit fiskestanga peker. Han som har stirret bjørnen i hvitøyet. Som har levd av ris og makrell for å få råd til å dra på ekspedisjonene. Som nå er gründer av Larsforlaget, men fortsatt skriver manusene med blyant og papir. Han er selve urbildet på den norske folkesjela, slik kulturhistorikeren Nina Witoszek beskriver den: I Norge skaffer vi oss ikke sosial visdom gjennom andre, men tvert om i ensomme møter med naturen. Å bevege seg ute i naturen er en søken innover i egen sjel, etter vårt egentlige jeg.

IKKE SLIK MED Jan Thomas som søker mening et helt annet sted: Nemlig i overflaten, i estetikken og skjønnheten. I å se andre mennesker, gjøre dem vakrere. Nylig litt ironisk presentert i et portrett i A-magasinet, som en dyrking av det overflatiske, eller «Jan Thomas-evangeliet». En bekymret Steinar Lem sier: «Jesus, Sokrates, Mor Theresa og norsklæreren fra skolen har tapt. For Jan Thomas, for kommersielt TV og dyrkingen av overflaten». Hjelp, hvor skal dette bære oss? En leser i Dagbladets Magasinet kan heldigvis berolige: «Jeg kan forsikre om at jeg verken elsker eller verdsetter Jan Thomas for det han står for. Sitat: ’Jeg føler meg først og fremst elsket og verdsatt i Norge’. En tarmskylling for mye, Jan Thomas?».

JAN THOMAS representerer noe helt utypisk for menn: Han er først subjektet, den som ser, men han tillater seg også å være objektet – den som blir sett på og beundret for utseendet sitt. Når Jan Thomas kommer inn i et lokale, holder alle pusten og glor åpenlyst. Denne kunsten i å bli sett, lærte han kanskje som modell i Los Angeles. Til VG forteller han at han levde et helt vanlig familieliv: Sammen med mannen Jim og hans to barn. Han beskriver perioden som flyktig: – Men der hadde jeg en familie å komme hjem til, og jeg forsto hva ansvar og ubetinget kjærlighet betydde.

Og å gi komplimenter har Jan Thomas gjort siden han var guttunge. Til og med som liten kunne han se om noen følte seg utilpass og trengte å bli sett.

SLIK VISER han oss at overflate også kan ha dybde. Eller: Den eksistensielle meningen befinner seg ikke bare på dypet. Av og til kan den avleses i dette tynne overflatelaget: Bare i kraft av å være, eller representere, noe annet enn det tradisjonelle og konvensjonelle. Lars Monsen er viktig nok. Men vi tar gjerne en Jan Thomas i tillegg. Jeg synes ikke denne utviklingen er bekymringsverdig for den norske mannen. Tvert imot. Slik utvides det maskuline spekteret, og gjør kjønn til noe helt ut uutgrunnelig.