Mozart opp-ned

Hva skal et kunstnerhjem vise fram – det skapende geniet, eller møblene hans?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HELE DENNE MÅNEDEN er det festspill i Salzburg, og det vanligste plagget å se i den østerrikske alpebyen er smoking. Du hører hovslag fra hestekjerrer og sound of music overalt. Mellom konsertene er det kø i den trange trappa opp til tredje etasje i Getreidegasse nummer 9, huset der Mozart ble født. Men innenfor døra høres gisp av forbløffelse. For i familien Mozarts leilighet fins det verken sofa eller seng.

DERIMOT EN FLOKK utstoppede blågjess, som flyr mot vinduet, i rommet der Wolfgang Amadeus ble født. Litt overtydelig skal de symbolisere geniets fødsel. Ave verum corpus strømmer ut av høyttalere i naborommet og over en blek dukke i en hvit seng. Ansiktet er ungt og gammelt på samme tid, kanskje er dette den nyfødte Wolfgang, kanskje den døende. Fra den ståkete gata er det som å komme inn i et teater. Så er også museet gjenskapt av en teaterregissør. I forbindelse med 250-årsmarkeringen for Mozarts fødsel i fjor, ble amerikanske Robert Wilson (han med den store «Peer Gynt»-forestillingen i Oslo, Bergen og New York) invitert til å omskape leiligheten fra et tomt skall med få originale objekter til et opplevelseshus.

I SMÅ LUKER i veggene har Wilson samlet Mozarteffekter: En fiolin, en tobakkeske, perlemorsknapper og en lokk som kanskje eller kanskje ikke er Wolfgangs eget hår. De fungerer mer som symboler, enn som historisk dokumentasjon. Vegger er tapetsert med noteark og portretter av Mozarts kone, Constance. Kontoret til Mozarts far Leopold er fullstendig svartmalt, med det siste, uferdige portrettet av sønnen projisert på veggen. Lyseffekter, Mozarts musikk og lyder fra gata og fra havet endrer opplevelsen fra rom til rom. Den mest lekne effekten er en gipsmodell av Salzburg på Mozarts tid opp-ned som rosett i et av takene, mens gulvet er strødd med stjerner. Selv bildene på veggen henger feil vei. Rommet skal symbolisere komponistens kompliserte forhold til sin fødeby, og hans trang til å snu alt på hodet. Mozart var som kjent fascinert av speilskrift. Han pleide iblant å underskrive med navnet Gnagflow – Wolfgang baklengs.

EN SLIK TILNÆRMING passer neppe for alle museer. Men det er et tankekors at en kunstners kalosjer ofte verdsettes høyere enn hans ideer. De endeløse diskusjonene om hvilken by som skulle få Ibsens salong før åpningen av leiligheten hans i Oslo, demonstrerer hvilken kraft vi legger i døde ting. Trivielle gjenstander fra et kunstnerliv tilfredsstiller behovet for å alminneliggjøre geniet: Han var bare et menneske og trengte bord, kniv og gaffel, akkurat som alle andre. Men verken Mozart eller Ibsen var som alle andre. Det er derfor vi fortsatt lytter til dem.