«Mr. Palestina»

Lite tyder på at president Bush vil bruke muligheten han har i Annapolis. Men det hadde vært flott om det var feil, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

WASHINGTON (Dagbladet): I morgen taler president George W. Bush til den konferansen i Annapolis som hans utenriksminister Condoleezza Rice har drevet intenst skytteldiplomati for å få til. Representanter for drøyt førti stater møter motvillig fram for å se om Bush mener alvor denne gangen.

Gjør han det, kan han si at når han går inn for å opprette en palestinsk stat, så mener han tilnærmet etter grensene fra før 1967. Han kan si at brevet som han sendte til Ariel Sharon der han skrev at det var «urealistisk» å avvikle alle bosetningene på okkupert område, betyr at Israel kan beholde 5 prosent av Vestbredden, men bare i bytte for et tilsvarende område av Israel. Deretter kan han følge opp med å si at flyktningene fra 1948 har rett til å vende hjem, men til den nye palestinske staten og ikke til Israel. Han kan avslutte denne delen av talen med å si at Jerusalem skal være hovedstad i både i Israel og i den nye, palestinske staten.

Gjør han dette, vil noen forlate Annapolis i protest. Andre vil stille seg opp foran TV-kameraene og ta sterk avstand fra at den amerikanske presidenten dikterer israelere og palestiner løsningen på de forhandlingene de nå hadde lovet å innlede.

Men det er langs disse linjene en løsning av konflikten mellom israelere og palestinere vil bli funnet en gang i framtiden.

Løsningen ble festet på papiret under den aller siste runden av president Bill Clintons forsøk på å få i stand en fredsløsning. Den mislyktes fordi Clinton skulle etterfølges av George Bush og fordi statsminister Ehud Barak kom til å tape det forestående valget i Israel for Ariel Sharon. Og fordi Yasser Aarafat ikke våget å si ja. Men selv om partene har forsøkt å ryste av seg det som ble oppnådd i Taba i begynnelsen av 2001, er det dette dokumentet som vil ligge på bordet sammen med «kvartettens» veiplan, dersom Annapolis blir starten på de forhandlingene som har ligget brakk i sju lange, vonde og voldelige år.

Tidsskriftet The Economist har president Bush på forsiden av den siste utgaven som «Mr. Palestine». Redaksjonen mener at det står i hans makt å bringe de svake partene til en enighet, og redaksjonen vil ikke slippe håpet om at Bush kommer til å benytte den.

Men lite tyder på at håpet går i oppfyllelse ved at presidenten holder en sånn tale. I sju år har han vært skeptisk til å innkalle til en konferanse. Colin Powell, som var utenriksminister i de første fire årene, fikk ikke grønt lys til å prøve en politisk fredsprosess på grunnlag av Taba. Presidentens passivitet i alle disse årene da han hadde muligheter til å ta initiativ, har svekket hans troverdighet hos partene.

Medarbeiderne rundt Bush grupperer seg i to leire: Den ene, som Condoleezza Rice nå har stilt seg i spissen for, mener at konflikten mellom israelere og palestinere er hovedårsak til alle de andre vanskelighetene USA møter i Midtøsten. Den andre leiren, som visepresident Dick Cheney står i spissen for, mener at konflikten mellom israelere og palestiner er et sidespor i krigen mot terror og islamsk ekstremisme.

Partene selv har heller ikke vist sterk tro på at konferansen i Annapolis skal bli starten på en prosess som fører fram til en varig fredsløsning mellom dem. Utenriksminister Condoleezza Rice har drevet skytteldiplomati, men har vært ute av stand til å hindre at Israels statsminister Ehud Olmert som etterforskes for korrupsjon, gang på gang har hevet lista overfor motparten. I Olmerts svake regjering sitter to religiøse partier som er aktive motstandere av ethvert forhandlet kompromiss med palestinerne. President Mahmoud Abbas har ingen innflytelse i Gaza der Hamas bygger opp sin egen hær, og han ville neppe vare dagen ut selv på Vestbredden dersom Israel trakk ut sine styrker.

Men det hadde vært utrolig flott og spennende om George Bush valgte Annapolis til å vise seg som en helt annen president og mann enn det han har gjort i de sju årene han har sittet i Det hvite hus. Han har muligheten i morgen.