Muhamme d på godt og vondt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Koranen, sier han med intensitet og hengivenhet …

– Koranen er vidunderlig som litteratur, men livsfarlig som lovbok. Og Muhammed, jeg elsker denne drømmeren, dette mennesket som gjorde så mye godt og så mye vondt.

FORFATTEREN KADER ABDOLAH vet hva han snakker om, der vi sitter i Gyldendalhuset. Han kom til Oslo fra Nederland for to timer siden og forteller allerede intenst om sine to nye bøker som nå foreligger i ett boksett på norsk: «En vandring gjennom Koranen» og «Sendebudet Muhammad». Det første bindet er en forsiktig, bearbeidet oversettelse av Koranens 114 surer, gjengitt i et moderne, tilgjengelig språk – en vandring gjennom Koranens hage, som Kader sier.

– I oversettelsen har jeg brukt min fars arabiske koranutgave, og jeg har også studert persiske og nederlandske oversettelser. Koranen er en komplisert bok som inneholder mange unødvendige repetisjoner. Med stor forsiktighet har jeg utlatt noen gjentakelser og lagt til noen forklarende innledninger, sier Kader Abdolah.

Boka om Muhammed er en nydelig, poetisk biografi fortalt av den fiktive Zaid, hittebarnet som blir Muhammeds adoptivsønn; han skal som krønikeskriver få i oppdrag å nedtegne profetens åpenbaringer.

BØKENE ER BLITT bestselgere i Nederland, der sågar alle politifolk i Amsterdam ble tilbudt hvert sitt subsidierte eksemplar som et bidrag til å oppnå større innsikt.

I dag, på verdens bokdag, kan du møte Kader Abdolah på Litteraturhuset der han skal samtale med Nazneen Khan-Østrem, lektor ved journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo.

– Jeg har samlet fulle kirker i Nederland med mine foredrag om islam. Du vet, religionen har fått ny, enorm oppmerksomhet i Vest-Europa. Islam er blitt in, Koranen er kommet på moten! Jeg er til og med blitt intervjuet av Playboy, ler Kader Abdolah.

Han er, sier han selv, ingen troende i tradisjonell forstand. Men han tror på litteraturen og skjønnheten i språket.

– Og jeg tror på Muhammed i hans tid, som jeg tror på Obama i vår tid. Muhammed var en revolusjonær som ville omskapte den arabiske verden. Men i dag kan vi ikke bruke de lover han ga – lover som er 1400 år gamle. De er livsfarlige, sier Kader Abdolah med ettertrykk, enda en gang.

DERETTER HOLDER HAN et lite foredrag for Dagbladet, antakelig omtrent som han har gjort i Amsterdams kirker:

– Islam i Nederland må være nederlandsk islam, islam i Norge må være norsk islam – ikke saudiarabisk islam, ikke Khomeinis islam. Og nordmenn må si direkte det de mener; at slik er våre lover og regler. Vær direkte, vær ærlig, ikke skjul dine meninger, åpenhet skaper kontakt. Innvandrerne er ikke et handikappet folk vi skal synes synd på.

Dagbladet forteller om hijabdebatten i Norge.

– Hijab i politiuniformen? spør en vantro Kader. Og svarer:

– Det er positiv diskriminering. Og jeg mener bestemt at positiv diskriminering er skadelig og farlig for samfunnet.

– Jeg må også spørre hva du mener om de omstridte Muhammed-karikaturene …

– For første gang er millioner av muslimer kommet tett innpå befolkningen i Vest-Europa. Og jeg sier: Klart at det skaper frykt – vel, så reagerer du. Tale, tegne, skrive. Det er en sunn reaksjon. Islam må lære å leve med dette uten å ty til vold.

– Det er et paradoks at Nederland og Danmark, som tradisjonelt er de mest liberale land i Europa, har den skarpeste innvandrerdebatten?

– Ja, og jeg liker det. Konfrontasjon er godt for det multikulturelle samfunnet. Utfordringer har ført nederlandske innvandrere inn i framtredende posisjoner, vi har hatt ledende politikere som Ayaan Hirsi Ali. I nabolandet Belgia er klimaet annerledes, mer lukket. Når noe stinker, må du lufte. Igjen: Åpenhet er et gode.

HAN HETER egentlig Hossein Sadjadi Ghaemmaghami Farahani Kader. Som eksil-iraner tok han forfatternavnet Kader Abdolah til minne om to venner som ble drept i kampen mot det autoritære styret i Iran. Selv måtte han rømme fra Khomeinis brutale presteregime i 1985.

– Da jeg intervjuet deg i 2002 om romanen «Spikerskrift», fortalte du om en dramatisk flukt over fjellene til Tyrkia. Og at du levde som hjemløs i Istanbuls gater i halvannet år, uten penger, uten framtid.

– Jeg hadde drømt om å bli dikter i Iran. Ja, ikke bare dikter. Jeg ville bli politiker og president som min oldefar! Plutselig var jeg i Nederland, uten familie, uten arbeid, uten drømmer. Jeg var 33 år. Jeg var ingenting.

Da begynte Kader å se seg om i sitt nye hjemland. Og han oppdaget noe nytt. Han så tusener av mørke ansikter. Han var midt i en historisk folkevandring.

– Jeg var ikke iraner, jeg var ikke hollender, jeg tilhørte en ny, grenseløs verden med millioner av mennesker. Og jeg hørte en stemme fra det gamle Persia hviske: Du må forandre ditt liv, du må skape deg et nytt språk. Men å lære nederlandsk var enda vanskeligere enn kulden og usikkerheten i de tyrkiske fjellene. Men jeg hadde et gullstykke, jeg hadde historien om mitt land og mitt liv!

Slik ble « Spijkerschrift» til, en familiekrønike om politikk, kjærlighet og religion ved foten av Safran-fjellet, befolket av teppevevere, opiumsrøykere, horer og hellige menn.

I 2007 kom Kaders store gjennombruddsroman på norsk. «Huset ved moskeen» handler om livet i en gammel bygning ute i provinsen med en mangfoldig familie, der er barn og bestemødre og teppehandleren Aqa Djan. Men det gamle huset ved moskeen er ingen idyll. Arrestasjoner og henrettelser hører til dagens orden både under sjahens USA-støttede regime og ayatollaenes islamistiske prestestyre: «Spennende som en thriller, og lærerik som en historiebok», het det i NRKs omtale av romanen som ble bestselger også i Norge. I dag nevnes Kader som kandidat til Nobelprisen.

– Hva tenker du om dagens Iran?

– Alt forandrer seg. Men i Iran går utviklingen som en skilpadde, sakte, sakte, sakte. Nei, jeg får nok aldri vende tilbake til Iran. Men jeg blir skamfull på landets vegne når president Mahmoud Ahmadinejad sprer hat og rasisme fra FNs talerstol.

KADER ABDOLAH vil heller vende tilbake til Muhammed:

– Jeg ser ham, ikke som hellig profet, men som et menneske på godt og vondt; en mann som åpenbart elsket unge kvinner, han ville ha dem alle. Og jeg ser den gamle Muhammed når døden nærmer seg:

«’Zaid, jeg vil ligge i Ajishas værelse,’ sa Muhammed en natt (…) Unge Ajisha syntes det var en skremmende tanke at Muhammads død nærmet seg, men hun var overlykkelig over at Muhammad ville dø i hennes seng (…) Ajisha våket som en hunntiger over ham og lot ingen komme inn i værelset. Spesielt ingen av Muhammeds andre hustruer. Ikke engang Fatima.

Jeg husker ennå ordene hennes:

’Sendebudet vil være hos meg.

Sendebudet er min nå.

Sendebudet har funnet ro hos meg.

Hold deg unna værelset mitt.

Hans misjon er over. Det kommer ingen flere åpenbaringer.

Koranen er komplett.’»

– Kan vi forstå Koranen hvis vi ikke forstår Muhammed?

– Nei, derfor har jeg skrevet biografien, derfor har jeg oversatt Koranen på ny.

Muhammed var en drømmer, en skaper, en revolusjonær som ville forandre det gamle arabiske stammesamfunnet. Til det trengte han to elementer: En ny gud og ei ny bok. Han laget Allah og han laget Koranen, selv om han verken kunne lese eller skrive.

Jeg er sikker på at 99 prosent av verdens muslimer ikke har lest Koranen. Mitt råd er: Les den som litteratur, som stor poesi. Les en side en kveld du er alene, les en side og drikk et glass vin, og du vil finne at det gode er gjemt i det onde.