Mulighetenes mann

Venstres ubestridte leder, Lars Sponheim, har et svært godt selvbilde. Det kommer godt med når gallupene er som mørkest. Og han er uhyre bevisst på maktspillets betydning i politikken. Spørsmålet er om disse nødvendige lederegenskapene er tilstrekkelige for å berge Venstre inn i en ny stortingsperiode.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hans optimisme på partiets vegne ser ut til å smitte over på undersåttene. Denne helga skal landsmøtedelegatene mane fram alle de mulighetene landets eldste parti har til å spille en nøkkelrolle i norsk politikk. «Ny vår for Venstre» høres ut som en gammel utslitt klisjé, men skal nå bringe solskinn over det sosialliberale parti som i dag åpner landsmøtet i Sponheims hjembygd, Ulvik i Hardanger.

  • Ingen kan som Sponheim tenne lys der andre forbanner mørket. Mens partiet strever med å få hodet over sperregrensen og lider av en kontinuerlig nær-døden-opplevelse, ser Ulviks store sønn ideligen livets lyse sider. I stedet for å deppe over at partiet bare har seks stortingsrepresentanter, gjør han et poeng av at dette er 600 prosent flere enn i forrige stortingsperiode. I stedet for å sørge over tapt regjeringsmakt, velger han å se den tilbakelagte regjeringsperioden som en «eventyrlig mulighet til å bygge opp nye politikere». I stedet for å plages av smertelige nederlag, er Venstre-lederen mer opptatt av de voksesmerter partiet pådro seg etter valget i 1997. I gårsdagens Aftenposten leser vi, uten sammenlikning for øvrig, at også EU har voksesmerter. Kanskje identifiserer Sponheim seg med Romano Prodi? Sponheims forsnakkelse, da han på en pressekonferanse denne uka kalte avtroppende nestleder Guro Fjellanger EUs tidligere generalsekretær, kan tyde på det. I hvert fall tenker han stort. Så stort at Fjellanger fra tid til annen ufrivillig brister ut i latter.
  • Sponheim tror sentrumspartiene kan få opp mot 30 prosents oppslutning ved valget neste år. Han håper at ungdommen skal falle for Venstres fristende blanding av miljøpolitisk korrekthet og skattelettelser for gründere. Han er sikker på at vi er på vei inn i en mer liberal tid. Han vil at kvinnene som går fottur på Hardangervidda - de tallrike ansatte i offentlig sektor - skal sjarmeres av ham og Venstre, ikke av Jens Stoltenberg. Og han har også selvfølgelig et håp om at Odd Einar Dørum, gjennom sine meritter som statsråd, har fått ny, magnetisk kraft i Oslo.
  • En annen, minst like slående egenskap ved Sponheim er hans bevissthet omkring maktspillet i politikken. Han erkjenner åpent det andre politikere pakker inn i tåke. Han har helt sikkert lest sin Machiavelli forlengs og baklengs. For ham er det helt avgjørende at Venstre er maktpolitisk interessant. Derfor må det inngå i en maktpolitisk gruppering som kan tenkes å bli like stor som de andre to grupperingene, Ap og Høyre/Frp. Derfor er det avgjørende at sentrumspartiene står sammen.
  • Venstre tenker naturligvis som de andre partiene i to etapper. Fram til valget i 2001 inngår partiet i sentrumsalternativet, som helst skal framstå som Ap's hovedutfordrer. Lykkes man i det, vil det skyve Høyre og Frp i skyggen. Men det forutsetter at Venstres kalde skulder mot høyrepartiene blir oppfattet som ekte. Etter valget må både KrF og Venstre ta valgresultatet til etterretning, telle prosenter og vurdere om man er nødt til å invitere Høyre inn i varmen. Blir denne strategien for åpenbar, svekkes troverdigheten. Da vil velgere før valget heller slutte opp om de partier som synes å ha en fair sjanse til å vinne regjeringsmakten.
  • Venstres problemer er åpenbare. Det er det minste av flere partier som preker sentrumspolitikk. Stoltenbergs Ap jakter på velgerne i sentrum. Bondevik gjør det samme. Inge Lønnings verdikonservative Høyre er i mange sentrumsvelgeres øyne også en anstendig nødhavn. Med sin klare avstandtaken fra sosialdemokratisk «gufs» konkurrerer Venstre først og fremst om velgere på høyre banehalvdel. Partiet har som erklært mål å finne tilbake til sine røtter, til den politiske liberalismen. Men da må partiet makte å få fram hva som skiller den fra Høyres ideologi og Carl I. Hagens økonomiske liberalisme. Det skal landsmøtet grunne over på Brakanes hotell i Ulvik. Det var lenge eid av avdøde Høyre-høvding Sjur Lindebrækkes familie. Han ble oppfattet som Venstre-mann før han ble valgt inn på Stortinget på Høyres liste.